Skrevet av Maria LundbergFølg foto.no på Facebook
Med tre av årets fire kvartaler bak oss, kan vi konstatere at de viktigste begivenhetene for fotografiet i en norsk, europeisk og også global sammenheng, er tilbakelagt for denne gang. Vi har hatt Årets Bilde, Dokumentfestivalen, World Press Photography og Den internasjonale Fotofestivalen i i Perpignan. Alle fire eventer setter det mest tidsaktuelle, og antatt beste av samtidsfotografi innen dokumentarsjangeren, på sin agenda.
Nå som dette årets arrangementer og de utropte prisvinnerne tones ut for å gjøre klar til neste runde, kan det passe å gjøre opp en aldri så liten status.Hvor står vi nå - og hvor går vi videre herfra? Det er spesielt to ting jeg mener fortjener oppmerksomhet sett i lys av årets oppsummerte fotobegivenheter på dokumentarfronten, både nasjonalt og internasjonalt.Det ene handler om hva som har blitt vist. Det andre handler om hvem som har fått vise.
Årets gjennomgangstema i de prisbelønte dokumentarprosjektene både hjemme og ute er først og fremst krig, dernest katastrofe, - ofte det ene som et resultat av det andre, og motsatt. Førsteprisen i Årets Bilde her hjemme gikk til Luca Kleve Ruud for hans særpregede, sterke og ubestridt svært gode bildeserie fra Haiti. Årets vinner av World Press Photo of the Year kan også sies å i aller høyeste grad være et krigsbilde, symboltungt i forhold til å være tatt i en krigskontekst. Årets dominerende tema på den internasjonale fotofestivalen i Perpignan var også krig.
Tatt i betraktning av dagens situasjon, bør det selvsagt ikke komme som en overraskelse at krigsdokumentarer utgjør en betydelig andel av de publiserte fotoreportasjene. Dokumentarfotografer, og fotojournalister spesielt, skal jo nettopp være tilstede i krigssoner for å formidle til resten av verden hva som foregår.
Krigsfotografi er en krevende sjanger å forholde seg til som fotograf i felten. Det er med livet som innsats at mange av de bildene vi ser på papir og nett, er tatt. Etikken som følger håndverket i krigssituasjoner, er tidligere presist og glimrende beskrevet av krigsfotografer i intervjuer publisert her på foto.no, senest med norske Harald Henden i VG tidligere i år. Det er en kompleks balansegang å holde fokus i en krigssituasjon. Det er en moralsk utfordring å yte rettferd til berørte parter i en krig, gjennom bilder. Det er en uhyre viktig oppgave, fordi bildene i så stor grad former vår forståelse av hva som er riktig og galt, sant og usant.
Susan Sontags viktige bok Regarding the pain of others (Vedrørende de andres smerte, red.anm) fra 2003, tar for seg det moralske dilemma knyttet til nettopp krigsfotografiet, og krigsfotografering som praksis. Den tematiserer også vår rolle som betraktere. Krigsfotografiets estetikk er en problematisk sak. For at vi skal gi bildet oppmerksomhet, må det vekke vår interesse. Problemet er at det stadig må mer forferdelse til, for at vi faktisk blir pirret til å se. Å dvele ved det vi ser, og ta inn over oss hva det betyr, og hva vi er vitne til, er en avansert øvelse. Ikke desto mindre er det denne øvelsen vi som betraktere er moralsk forpliktet til å gjøre, hver gang vi ser krigsbilder.
Ja, det er krevende å være krigsfotograf i felten. Det bør være minst like krevende å være betrakter til bilder fra krig. Og samtidig som disse bildene er og blir viktige, må det være på sin plass å spørre om det automatisk bør og må være krigsbilder som først og fremst skal vinne og dominere i sammenhenger hvor dokumentarfotografiet vies oppmerksomhet.
Så lenge krig dominerer nyhetene, vil det som tema også dominere nyhetsbildene. Dette sier seg selv. Samtidig: Kan det finnes et alternativ til de tradisjonelle bildene vi ser, av krigens handlinger? Andre vinklinger, nye perspektiver, som kanskje bidrar til at vi som betraktere forstår krigens handlinger og dens følger på en annen måte? Det er med tanke på dette, at jeg blir ekstra glad for prosjekter som blant annet norske Espen Rasmussen og Marcus Bleasdale er en eksponent for: Dokumentasjon av krigens konsekvenser på en måte som gir verdighet til menneskene det handler om, som går utenfor skuddsonen og inn til menneskene som er berørt.
Halshuggede og istykkerskutte kropper, blod og og bombenedslag er et ekstremt visuelt motiv, og derfor takknemlig i forhold til å påkalle interesse. Det pirrer publikums sensasjonsgen. Men gjør det at vi føler mer med de menneskene dette angår? Føler vi at krigen angår oss selv, som medmennesker, mer av den grunn? Jeg tror ikke det. Kanskje heller tvert i mot. Og derfor er det mitt håp at fotografer som ønsker å dokumentere krig, utfordrer seg selv og sine brennvidder. Hva er det vi nå trenger å bli vist, fra alle krigene der ute? Hva er det bildene vil oss? Og hva vil vi at bildene skal gjøre med oss?
Det andre som slår meg i oppsummeringen av bildeåret 2011 så langt, er dominansen av menn. Av over 30 utstilte fotografer på den internasjonale fotofestivalen i Perpignan tidligere denne måneden, var kun tre av dem kvinner.
World Press Photo of the Year har gjennom sine 56 år kun hatt tre kvinnelige 1.pris vinnere. Norske Årets Bilde har siden sin første konkurranse for 46 år siden også hatt kun tre kvinnelige vinnere. At tallet er tre i disse ulike sammenhengene, er nok en tilfeldighet.
Derimot er det et faktum at det fortsatt er menn som dominerer felten som dokumentarfotografer, ikke minst i krigssammenheng, og at det er menn som hevder seg når det handler om å bli anerkjent og gjort synlig.
Det betyr ikke at kvinnene ikke er tilstede der viktige (krigs)bilder tas de er der bare ikke særlig ofte som fotografer. Mitt første spørsmål er, hvorfor er det sånn? Mitt andre spørsmål er: Må det være sånn? Og mitt tredje spørsmål er: Hva skal til for å forandre på denne ubalansen? For jeg tror at vi trenger å se flere bilder tatt av kvinner, og vi trenger dermed flere kvinner som får vist bildene sine.
Det fins ikke noe vitenskapelig bevis for at kvinner utviser mer empati i krig eller forholder seg annerledes til krigsbilder, enn det menn gjør. Derimot er det konstatert at kvinner og menn ser og vektlegger ulike ting. Det bør bety at kvinnelige fotografer tar annerledes bilder enn menn. Vi trenger flere kvinner som dokumenterer det som skjer i verden. Ikke fordi at det at de er kvinner i seg selv er et argument, men fordi kvinner tar annerledes bilder, som igjen utvider det visuelle universet som skapes gjennom dokumentarfotografens øyne. Menn og kvinners øyne ser ulikt, og de forteller derfor ulike historier gjennom sine bilder. Vi som betraktere trenger denne ulikheten. Fotografiet som en nøkkel til å forstå verden, trenger denne ulikheten.
I Perpignan er et av utstillingslokalene dedikert til franske Alexandra Boulat, en av grunnleggerne av billedbyrået VII, og en av svært få kvinnelige krigsfotografer med internasjonal anerkjennelse. Boulat døde dessverre av sykdom altfor tidlig i 2007. Bildene hun etterlot seg, vil imidlertid for alltid stå som et eksempel på hva kvinnelige fotografer har å bidra med.
Flere jenter enn noensinne søker fotoutdanning i Norge, og vi har etter hvert fått mange flere kvinnelige utøvere. Vi har også heldigvis - flere dyktige, prisvinnende norske fotografer i de store avisredaksjonene. Men fortsatt domineres feltet av menn. Det er oftest menn som har mandatet og budsjettene, det er oftest menn som er billedredaktører, fotosjefer og juryformenn, det er oftest menn som hevder seg i konkurranser og på utstillinger. Og svært ofte handler de om krig, de bildene som blir prisbelønnet og vist for verden.
Kort oppsummert: Jeg ønsker meg mer av det som vi mangler i dag. Det er ikke nødvendigvis ny tematikk vi trenger, selv om nye fortellinger også er viktig. Det er like mye nye perspektiver, nye vinklinger, nye fortellergrep. Å evne å se verden fra stadig nye vinkler er en utfordring, for alle fotografer som dedikerer sitt virke til dokumentere verden. Noe av dette handler om utfordre sin egen etablerte suksessone som fotograf.
Når neste års dokumentarfotografiske publikasjons- og prisliste revideres, håper jeg den vil vise at vi har beveget oss mot et utvidet visuelt landskap, hvor både flere kvinner og nye måter å se og fotografere på, gjør seg gjeldende. Bare på den måten kan dokumentarfotografiet virkelig være med på å utfordre etablerte sannheter,både i forhold til hva som blir vist og hvem som får vise.
Med tre av årets fire kvartaler bak oss, kan vi konstatere at de viktigste begivenhetene for fotografiet i en norsk, europeisk og også global sammenheng, er tilbakelagt for denne gang. Vi har hatt Årets Bilde, Dokumentfestivalen, World Press Photography og Den internasjonale Fotofestivalen i i Perpignan. Alle fire eventer setter det mest tidsaktuelle, og antatt beste av samtidsfotografi innen dokumentarsjangeren, på sin agenda.
Nå som dette årets arrangementer og de utropte prisvinnerne tones ut for å gjøre klar til neste runde, kan det passe å gjøre opp en aldri så liten status.Hvor står vi nå - og hvor går vi videre herfra? Det er spesielt to ting jeg mener fortjener oppmerksomhet sett i lys av årets oppsummerte fotobegivenheter på dokumentarfronten, både nasjonalt og internasjonalt.Det ene handler om hva som har blitt vist. Det andre handler om hvem som har fått vise.
Årets gjennomgangstema i de prisbelønte dokumentarprosjektene både hjemme og ute er først og fremst krig, dernest katastrofe, - ofte det ene som et resultat av det andre, og motsatt. Førsteprisen i Årets Bilde her hjemme gikk til Luca Kleve Ruud for hans særpregede, sterke og ubestridt svært gode bildeserie fra Haiti. Årets vinner av World Press Photo of the Year kan også sies å i aller høyeste grad være et krigsbilde, symboltungt i forhold til å være tatt i en krigskontekst. Årets dominerende tema på den internasjonale fotofestivalen i Perpignan var også krig.
Tatt i betraktning av dagens situasjon, bør det selvsagt ikke komme som en overraskelse at krigsdokumentarer utgjør en betydelig andel av de publiserte fotoreportasjene. Dokumentarfotografer, og fotojournalister spesielt, skal jo nettopp være tilstede i krigssoner for å formidle til resten av verden hva som foregår.
Krigsfotografi er en krevende sjanger å forholde seg til som fotograf i felten. Det er med livet som innsats at mange av de bildene vi ser på papir og nett, er tatt. Etikken som følger håndverket i krigssituasjoner, er tidligere presist og glimrende beskrevet av krigsfotografer i intervjuer publisert her på foto.no, senest med norske Harald Henden i VG tidligere i år. Det er en kompleks balansegang å holde fokus i en krigssituasjon. Det er en moralsk utfordring å yte rettferd til berørte parter i en krig, gjennom bilder. Det er en uhyre viktig oppgave, fordi bildene i så stor grad former vår forståelse av hva som er riktig og galt, sant og usant.
Susan Sontags viktige bok Regarding the pain of others (Vedrørende de andres smerte, red.anm) fra 2003, tar for seg det moralske dilemma knyttet til nettopp krigsfotografiet, og krigsfotografering som praksis. Den tematiserer også vår rolle som betraktere. Krigsfotografiets estetikk er en problematisk sak. For at vi skal gi bildet oppmerksomhet, må det vekke vår interesse. Problemet er at det stadig må mer forferdelse til, for at vi faktisk blir pirret til å se. Å dvele ved det vi ser, og ta inn over oss hva det betyr, og hva vi er vitne til, er en avansert øvelse. Ikke desto mindre er det denne øvelsen vi som betraktere er moralsk forpliktet til å gjøre, hver gang vi ser krigsbilder.
Ja, det er krevende å være krigsfotograf i felten. Det bør være minst like krevende å være betrakter til bilder fra krig. Og samtidig som disse bildene er og blir viktige, må det være på sin plass å spørre om det automatisk bør og må være krigsbilder som først og fremst skal vinne og dominere i sammenhenger hvor dokumentarfotografiet vies oppmerksomhet.
Så lenge krig dominerer nyhetene, vil det som tema også dominere nyhetsbildene. Dette sier seg selv. Samtidig: Kan det finnes et alternativ til de tradisjonelle bildene vi ser, av krigens handlinger? Andre vinklinger, nye perspektiver, som kanskje bidrar til at vi som betraktere forstår krigens handlinger og dens følger på en annen måte? Det er med tanke på dette, at jeg blir ekstra glad for prosjekter som blant annet norske Espen Rasmussen og Marcus Bleasdale er en eksponent for: Dokumentasjon av krigens konsekvenser på en måte som gir verdighet til menneskene det handler om, som går utenfor skuddsonen og inn til menneskene som er berørt.
Halshuggede og istykkerskutte kropper, blod og og bombenedslag er et ekstremt visuelt motiv, og derfor takknemlig i forhold til å påkalle interesse. Det pirrer publikums sensasjonsgen. Men gjør det at vi føler mer med de menneskene dette angår? Føler vi at krigen angår oss selv, som medmennesker, mer av den grunn? Jeg tror ikke det. Kanskje heller tvert i mot. Og derfor er det mitt håp at fotografer som ønsker å dokumentere krig, utfordrer seg selv og sine brennvidder. Hva er det vi nå trenger å bli vist, fra alle krigene der ute? Hva er det bildene vil oss? Og hva vil vi at bildene skal gjøre med oss?
Det andre som slår meg i oppsummeringen av bildeåret 2011 så langt, er dominansen av menn. Av over 30 utstilte fotografer på den internasjonale fotofestivalen i Perpignan tidligere denne måneden, var kun tre av dem kvinner.
World Press Photo of the Year har gjennom sine 56 år kun hatt tre kvinnelige 1.pris vinnere. Norske Årets Bilde har siden sin første konkurranse for 46 år siden også hatt kun tre kvinnelige vinnere. At tallet er tre i disse ulike sammenhengene, er nok en tilfeldighet.
Derimot er det et faktum at det fortsatt er menn som dominerer felten som dokumentarfotografer, ikke minst i krigssammenheng, og at det er menn som hevder seg når det handler om å bli anerkjent og gjort synlig.
Det betyr ikke at kvinnene ikke er tilstede der viktige (krigs)bilder tas de er der bare ikke særlig ofte som fotografer. Mitt første spørsmål er, hvorfor er det sånn? Mitt andre spørsmål er: Må det være sånn? Og mitt tredje spørsmål er: Hva skal til for å forandre på denne ubalansen? For jeg tror at vi trenger å se flere bilder tatt av kvinner, og vi trenger dermed flere kvinner som får vist bildene sine.
Det fins ikke noe vitenskapelig bevis for at kvinner utviser mer empati i krig eller forholder seg annerledes til krigsbilder, enn det menn gjør. Derimot er det konstatert at kvinner og menn ser og vektlegger ulike ting. Det bør bety at kvinnelige fotografer tar annerledes bilder enn menn. Vi trenger flere kvinner som dokumenterer det som skjer i verden. Ikke fordi at det at de er kvinner i seg selv er et argument, men fordi kvinner tar annerledes bilder, som igjen utvider det visuelle universet som skapes gjennom dokumentarfotografens øyne. Menn og kvinners øyne ser ulikt, og de forteller derfor ulike historier gjennom sine bilder. Vi som betraktere trenger denne ulikheten. Fotografiet som en nøkkel til å forstå verden, trenger denne ulikheten.
I Perpignan er et av utstillingslokalene dedikert til franske Alexandra Boulat, en av grunnleggerne av billedbyrået VII, og en av svært få kvinnelige krigsfotografer med internasjonal anerkjennelse. Boulat døde dessverre av sykdom altfor tidlig i 2007. Bildene hun etterlot seg, vil imidlertid for alltid stå som et eksempel på hva kvinnelige fotografer har å bidra med.
Flere jenter enn noensinne søker fotoutdanning i Norge, og vi har etter hvert fått mange flere kvinnelige utøvere. Vi har også heldigvis - flere dyktige, prisvinnende norske fotografer i de store avisredaksjonene. Men fortsatt domineres feltet av menn. Det er oftest menn som har mandatet og budsjettene, det er oftest menn som er billedredaktører, fotosjefer og juryformenn, det er oftest menn som hevder seg i konkurranser og på utstillinger. Og svært ofte handler de om krig, de bildene som blir prisbelønnet og vist for verden.
Kort oppsummert: Jeg ønsker meg mer av det som vi mangler i dag. Det er ikke nødvendigvis ny tematikk vi trenger, selv om nye fortellinger også er viktig. Det er like mye nye perspektiver, nye vinklinger, nye fortellergrep. Å evne å se verden fra stadig nye vinkler er en utfordring, for alle fotografer som dedikerer sitt virke til dokumentere verden. Noe av dette handler om utfordre sin egen etablerte suksessone som fotograf.
Når neste års dokumentarfotografiske publikasjons- og prisliste revideres, håper jeg den vil vise at vi har beveget oss mot et utvidet visuelt landskap, hvor både flere kvinner og nye måter å se og fotografere på, gjør seg gjeldende. Bare på den måten kan dokumentarfotografiet virkelig være med på å utfordre etablerte sannheter,både i forhold til hva som blir vist og hvem som får vise.
Sergey Kamshylin / Shutterstock.com