Magnum 65 år

For første gang holder Magnum årsmøtet utenfor byene der kontorene ligger, i Paris, New York og London. Etter å ha blitt overtalt av festivalsjef Francois Hebél, ble det et solid Magnum-preg på kveldsvisninger, workshops, debatter, filmer og ikke minst Josef Koudelkas utstilling av det legendariske prosjektet ”Gypsies”. Magnum Photo er alltid til stede på festivalen, det siste store innrykket var på 60 års feiringen i 2007.

Årsmøtet ble holdt helgen før festivalåpningen, og der kom de i demokratiske former frem til nye avgjørelser. Jacob Aue Sobol blir fast medlem, og tre nye nominerte ble annonsert av president Alex Majoli, 23 år gamle belgiske Bieke Depoorter, franske Jerome Sessini, og den selvlærte amerikanske fotografen Zoe Strauss.

Utfordringer
Magnum er i endring og må finne nye måter å tjene penger på i et sviktende mediemarked. Publisering i presse er bare en liten del av virksomheten, mange av fotografene jobber heller for organisasjoner mellom egne prosjekter. Salg av print og utstilinger er blitt en viktigere inntektskilde.

Festivalsjef Francois Hebél samlet flere av Magnum fotografene for å snakke om hvilke utfordringer og posisjon Magnum har.

- Jeg er den samme fotografen, det er verden som har forandret seg, fra papir til skjerm. Den økonomiske modellen ligger på nett og det prøver vi å tilpasse oss, sa Abbas.

Utfordringene rundt fotografiske rettigheter på nett ligger langt bak musikk og filmbransjen, og dette er noe de jobber med. Magnum er heller ikke et vanlig kommersielt selskap som selger det kunden vil ha, de bestemmer hva du kan kjøpe.

3 stiftelser er blitt en viktig del av virksomheten. I Paris styrer Martine Franck arven etter Henri Cartier-Bresson. Abbas med en ny fransk stiftelse som jobber med historisk bevaring og fotografiske rettigheter, og med å holde fotografenes arbeid levende. Alle fotografene i Magnum har gitt 25 print hver til stiftelsen. Nå blir en unik portefolio satt sammen som skal selges på Sotheby's for å få inn midler.

I New York styrer Susan Meiselas Magnum Foundation, som også tar vare på den amerikanske historiske arven og støtter fotografiske prosjekter utenfor Magnum.

Fellesskap
- Magnum er et fantastisk felleskap som viser meg vei. Fra den eldre generasjonen lærer vi mye og de tar inn nye impulser. Det er en bro mellom den eldre og den yngre generasjonen, mener Alex Majoli.

Festivalsjef Hebél ville vite hvilken retning Magnum går med tanke på mangfold. Det finnes mange kulturer og grupperinger innen Magnum. Amerikanere og franskmenn, jøder og protestanter, fotojournalistikk vs kunst, britene som bare tenker på bunnlinjen. Det flere savner er et større kulturelt mangfold av folk utenfor Europa og vesten, men erkjenner at de ofte rekrutterer folk de allerede kjenner til og da blir det ofte fra samme verden. At to av de nye nominerte er kvinner er de godt fornøyd med.

- Jeg har aldri vært lykkeligere som fotograf enn i dag. Vi snakker altfor mye om problemer. Jeg gikk for å se Koudelka-utstillingen, og der ser jeg grunnen til at jeg er i Magnum, sa Abbas.

Josef Koudelka
Bildene fra boken ”Gypsies” er for første gang utstilt i sin helhet i Arles. Boken ble gitt ut på ny i fjor, og nå i den utgaven fotografen egentlig ville ha.

Josef Koudelka er flyingeniøren som begynte med hobbyen på heltid , han tok ikke bilder av flyene han jobbet med selv om de var en lidenskap, men sigøynerne, de tiltrakk ham.

- Jeg tror det var på grunn av musikken. Derfor klarte jeg ikke å slutte å fotografere sigøynerne, sa Koudelka.

Han fortalte om denne tiden i en samtale med Francois Hebél på teateret i Arles, den litt tilbaketrukne fotografen stiller sjeldent opp på slikt.

Han brukte ti år på prosjektet, og han ble kjent med sigøynere i flere land, mest i nåværende Slovakia og Romania. Han ville beskrive menneskelivet, bildene er intime, og det overrasket mange at han hadde kommet så nær. Han ville helst ikke ha med oppstilte bilder, men måtte fotografere for de han tok bildene av, og ta med neste gang han kom.

Han måtte dra fra Tsjekkoslovakia i 1970, etter russernes invasjon, Magnum og Elliott Erwitt hjalp han med et stipend slik at han fikk reise ut. Boken om sigøynerne ble gitt ut av den store franske forleggeren Robert Delpire etter mye diskusjon i 1975, i 3000 eksemplarer. Den ble ikke utgitt igjen, og er blitt en myteomspunnet og attraktiv bok for samlere.

Koudelka hadde før han kom til Paris laget et bokutkast sammen med den tsjekkiske grafikeren Milan Kopriva, men Delpire likte ikke denne utgaven. På syttitallet skulle det blant annet være liggende format, noe som ikke passet Koudelka som hadde mest høydebilder. Etter noen år med diskusjoner og kompromisser ble Delpires utgave gikk ut. I fjor var det Koudelkas tur til å få sin orginale utgave utgitt av samme forlegger.

Sigøynerne er forlengst historie for Koudelka, han har sluttet å fotografere mennesker og konsentrer seg med like stor intensitet om kulturminner i Frankrike, og med hans nyeste prosjekt i Israel.