Har du lov å ta bilder av hvem du vil på gata og legge bildene ut på fotonettstedet ditt eller delta med bildet på en fotoutstilling? Er det greit å ta bilde av klassen der din håpefulle går, og så publisere bildet på Facebook? Og er det helt OK at tante Else legger ut et fint badebilde av sin søte lille tanteunge på Instagram?
Av Harald Harnang
Svarene på disse spørsmålene er ikke et ubetinget ja eller klart nei. Både regelverk og praksis har naturlig nok heller aldri vært krystallklart. Men med eksplosjonen av bildedeling på sosiale medier har det blitt enda mer komplisert. Hvordan står det egentlig til med personvernet i en digital hverdag?
Hensikt med lov?
Hvis du ikke visste det: Åndsverklovens § 45 c gir deg i praksis «eiendomsrett» på ditt eget ansikt. Har det i 2013 noen hensikt å ha slik en lov, når vi ser at loven brytes hvert eneste sekund på sosiale medier som for eksempel Facebook og Instagram? Svaret er nok fortsatt et ubetinget ja, for vi trenger et anvendelig lovverk når vi kommer til et ytterpunkt: Dvs. det som synes åpenbart forbudt. Men loven har mange unntak. Og i tillegg kommer altså (på godt og vondt) dagens praksis inn og lager en enorm gråsone mellom hva som er greit og hva som er ugreit. I tillegg skal vi huske at det ikke bare er et spørsmål om hva som er som er lov eller ikke. Det kan også være et spørsmål hva som er smart - eller mindre smart å gjøre.
60.000 bilder hver dag
Vi tar bilder av hverandre og publiserer disse i et omfang som aldri før i historien. Tall fra 2012 forteller at nordmenn alene legger ut nesten 60.000 bilder på Facebook. Hver eneste dag! I tillegg kommer Instagram, Flickr og hele skogen av blogger. Mange av bildene som publiseres på nett er personbilder. Og blant svært mange av de som deltar i cyberspace virker det som om det er liten bekymring over at vi alle ifølge åndsverklovens § 45 c - faktisk har eiendomsrett over våre egne fjes. Jeg er for eksempel langt fra sikker på om dagens fjortiser får god nok innføring i åndsverkslovens § 45 c på skolen.
Personvern på glideflukt
Personvernet synes å være på glideflukt i et stadig mer transparent og digitalt samfunn, der en galopperende teknologi er selve drivkraften i utviklingen, mens både lovmaker og våre holdninger i beste fall kommer diltende etter.
Tenk deg at du er på fotballkamp på en stor arena i England. Et antall kameraer på stadion tar bilder alle tilskuerne og setter bildene sammen til et panorama med så god oppløsning at man kan zoome seg helt inn på enkeltpersoner. Dermed snakker vi ikke bare om et uskyldig gruppebilde med 20.000 mennesker, men i virkeligheten 20.000 meget godt identifiserbare portretter. Med ansiktsgjenkjennings-programmer kan man raskt slå fast at direktør Nilsen slett ikke var på kongress i Manchester, men at han derimot var på fotballkamp - sammen med sin sekretær. Kan fotografen saksøkes? I Norge mener Datatilsynet at slik fotografering er ugreit, mens det i andre land passerer uten større anfektelser.
Lett å oppspore
Og hva med kommuner som muligens i aller beste mening vil ønske våre nye landsmenn og sine nye innbyggere hjertelig velkommen ved å legge ut bilder av dem på kommunens nettside, med navn og det hele. Problemet er bare at noen av dem kan være politiske flyktninger, noe hjemlandets etterretningsvesen sikkert setter stor pris på.
Eller hva med tante som legger ut nusselige badebilder av sine tantebarn på sin Facebook-side. Hun tenker neppe fullt ut gjennom at noen av bildene godt kan stjeles, manipuleres og havne på fildelingområder for folk med litt andre motiver for å se nakne barnekropper enn de fleste av oss. Enda mer bekymringsfullt er det kanskje når mor og far, altså direkte omsorgspersoner, legger ut bilder om lag fra da småen så vidt stikker hodet ut på fødeklinikken. Og senere: Fra badekaret, på do, på stranden..
Skal vi la være?
Skal vi så la være å ta bilder av hverandre, annet enn til innliming i godt beskyttede familiealbum i bokhylla, og bør vi sky utlegging av bilder på sosiale medier?
Det er én ytterlighet som nok er like lite smart som å gå inn for fri bruk. Men hva skal vi arme fotografer gjøre når «den gyldne middelvei» i vår digitale virkelighet ikke lengre er en enkel landevei, men har blitt til en flerefelts høyhastighets motorvei? Mulighetene for å gjøre en feil er tilstede begge steder, men konsekvensene er dramatisk mye større og verre i det siste tilfellet.
Tenk. Og tenk en gang til
Svaret er i all sin enkelt: Vi må forsøke å etablere bevisste holdninger til både bruk og misbruk, og i hovedsak i det universet som kalles internett. Vi må tenke oss om. Grundig. På en måte har vi selv fått overdratt hovedansvaret for våre egne handlinger innenfor et område der bordet fanger. Den som har lagt ut et bilde kan ikke regne med å få det tilbake. Det kommer «ingen ny dag i mårå med blanke ark..».
Før vi henter frem et bilde for mulig utlegging, må det bli en refleks å spørre seg om dette er greit for den som er avbildet. Nå og i fremtiden.
Foto på jobb
Med visse mellomrom fotograferer jeg mange ansatte i den virksomheten der jeg arbeider. Bildene brukes i f.eks. brosjyrer, slideshow, PowerPoint-serier, osv. for å vise hva vi jobber med og at det er positive og glade mennesker som gjør jobben. Dette er altså bilder av identifiserbare personer, som riktignok i hovedsak brukes i kanaler der vi har rimelig grad av kontroll. Men noen bildeserier havner på YouTube, og et bilde i ny og ned i sosiale kanaler. Da er det viktig på forhånd å informere grundig om fotograferingen, når det skal skje og til hva bildene skal brukes til og hvor de kan havne. Samtidig er det viktig å si at folk - uansett årsak - har lov til å reservere seg. Men de må selvsagt gi et signal om dette.
Og like selvsagt skal vi spørre jobb-kollegene om det er greit å legge ut på nett de hyggelige bildene fra weekend-turen. Og ta et eventuelt nei for et svar.
Bilder av barn
Vi må ikke minst bli mye mer oppmerksom på farene ved bruk av bilder av barn på nett. Syretesten på om ting er greit eller ikke, handler vel om bildet er noe man kan være bekvem med den dagen han/hun har blitt 14 år og vennene søker opp gamle bilder.
Noen bilder bør åpenbart ikke publiseres. Generelt er det en del gode tips og råd som det kan være verdt å ta med seg ved publisering av barnebilder: Ikke oppgi navn, ta «action-bilder» som er litt uskarpe, sørg for å legge ut bilder i så dårlig oppløsning at de er ubrukelig til alt annet enn nettopp å være små på nett. Flere slike tips og råd finner du i en liten brosjyre som Datatilsynet har laget. Her diskuteres ulike problemstillinger omkring barn og foto på en begripelig og grei måte. Anbefales.
Jeg har inntrykk av at lærere og rektorer ved skolene tar personvernet på alvor. De sender ut informasjon for underskrift, slik at man på skolen vet hvilke barn som ikke ønsker å bli fotografert. Men aldeles enkelt er heller ikke dette. Man kan jo ikke la være å ta bilder av en haug glade ansikter rundt pølsebålet når klassen er på utflukt?
Oppmerksomhet omkring dette fører heldigvis til en ny bevissthet også blant folk flest. Tar du bilder av unger, så vær forberedt på å bli spurt om hensikten. Da jeg for litt siden tok bilder av en skole og en skolegård i et friminutt riktignok på god avstand, ringte jeg på forhånd rektor og fikk OK. Deretter sendte jeg bilde til rektor for å vise at ingen unger var identifiserbare.
Da jeg for noen få år siden fotograferte min datter i lekeområde i en park i Paris, kom en mann bort og ville vite hvorfor jeg tok bilder. Helt korrekt og betimelig, spesielt siden jeg er godt voksen og min datter har en annen hudfarge enn meg. Heldigvis kan jeg fransk akkurat godt nok til at saken løste seg uten problemer.
Sunn fornuft
Både når det gjelder voksne i vennekretsen og på jobb, og unger på utflukt og på stranda, så koker vel det hele ned til å ha § 45 c et sted i bakhodet, men i hovedsak tenke seg om og anvende en solid porsjon sunn fornuft.
Street photography
Men hva med han/hun som tar gatefoto eller som dokumenterer livet på bygda. Må man til enhver tid gjøre seg tilkjenne, fortelle hensikten og få underskrift av objektet? Hvis dette hadde vært regelen, ville fotohistorien vært en tynn og blodfattig sak.
Sett at jeg blir fotografert på ei gate uten at jeg er oppmerksom på dette, og at jeg noen måneder etter finner bildet av meg i stort format på en fotoutstilling i et galleri eller at bildet er lagt ut på nettsidene til fotografen. I prinsippet er det jo en fotograf som har «stjålet» mitt ansikt! Altså § 45c!! Men skal jeg saksøke fotografen og forlange erstatning? Erstatning for hva? Har jeg lidd noen nød? Har jeg tapt penger eller anseelse? I et sivilt søksmål vil jeg neppe komme noen vei hvis jeg var usmart nok til å prøve meg.
Tatt på fersken
Noe annet er hvis jeg tilfeldigvis var leder i det et lokalt avholdslag, og fant meg selv avbildet i det jeg var tur ut fra vinmonopolet i en storby med en karakteristisk pose i hånda. Eller noen andre langt mer kompromitterende situasjoner. Synd, men ville jeg kommet noen vei i rettsak der det handlet om tapt anseelse? Du ville som fotograf neppe bli dømt, men som fotografer må vi vurdere om det er særlig fornuftig å ta bilder av personer i situasjoner som med noe rimelig tolkning kan blir oppfattet som krenkende eller kompromitterende? Hvis du har magefølelsen i orden, så ser du poenget her.
Det er mange eksempler på hvordan man bevisst eller ubevisst kan komme til å avbilde personer i situasjoner de ikke vil være bekjent av. Hvis ikke rødlampene lyser når du knipser, så får du en sjanse til når du redigerer dagens bilder på skjermen din. Ville du likt å bli fremvist slik?
Kjendis
Men hva om jeg gud forby - var en A-kjendis som hadde leid ei privat strand som sted for en bryllups-seremoni, og bildene havnet i et ukeblad uka etter. Fotografen hadde ligget i buskene langt unna med ei solid telelinse. Vel, en relativt fersk sak fra Høyesterett konkluderte med at en kjendis må finne seg i slikt, selv om det vel var på kanten. Greit å vite om linsa di skulle komme til å peke på en kjent person.
En slags liten oppsummering
Det er liten tvil om at praksis slik vi blant annet opplever det fra sosiale medier og fra internett generelt har påvirket vår måte å tenke personvern på, spesielt det som angår vårt eierskap til eget ansikt.
Den grove konklusjonen for oss som i hovedsak har som hobby å fotografere andre mennesker, enten det nå skjer i full offentlighet eller i all hemmelighet, er at vi befinner oss i en «ny digital virkelighet» der vi i langt større grad er nødt til å bruke sunn fornuft enn å tenke på firkantede paragrafer.
Liten presisering:
Denne artikkelen har hovedfokus på personvernlovens § 45 c som handler om publisering av fotografisk materiale. Videre tenker jeg på fotografer som ikke har fotografering som sin hoved-inntektskilde, f. eks. som fotograf i avis.
Du bør også være oppmerksom på at det selvsagt er mange andre anvendelser av fotografier som rammes av helt andre lover, ikke bare publisering i det offentlige rom. Folk som for eksempel monterer opp skjulte kameraer på badet blir dømt, selv om de bare skal titte på bildene selv.
Fakta, mer stoff og kilder:
Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (Åndsverkloven)
§ 45c. Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller
e) bildet brukes som omhandlet i § 23 tredje ledd eller § 27 andre ledd.
Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår.
http://www.lovdata.no/all/tl-19610512-002-043.html
Hefte fra datatilsynet:
http://www.datatilsynet.no/Sektor/Skole-barn-unge/Bilder-...n-pa-nett/
NRK-saken om fotografering av publikum: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/sport_nrk_rog.../1.8367848
Rett til eget ansikt:
http://www.jusstorget.no/article.asp?Key=1&FagKey=24&...ArtKey=442
Artikkel om bilder, før og nå:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Knipsplosjon-6998162.html
Akam-sak: http://www.akam.no/artikler/dette-bildet-ble-for-stort-fo...net/116144
Kilder:
Lovdata
Jusstorget.
Informasjonsdirektør i Datatilsynet, Ove Skåra.
Harald Harnang
Noen av våre nye landsmenn i 17. mai-tog. Det er lov. Og det er med rimelig sannsynlighet også aldeles greit.
Svarene på disse spørsmålene er ikke et ubetinget ja eller klart nei. Både regelverk og praksis har naturlig nok heller aldri vært krystallklart. Men med eksplosjonen av bildedeling på sosiale medier har det blitt enda mer komplisert. Hvordan står det egentlig til med personvernet i en digital hverdag?
Hensikt med lov?
Hvis du ikke visste det: Åndsverklovens § 45 c gir deg i praksis «eiendomsrett» på ditt eget ansikt. Har det i 2013 noen hensikt å ha slik en lov, når vi ser at loven brytes hvert eneste sekund på sosiale medier som for eksempel Facebook og Instagram? Svaret er nok fortsatt et ubetinget ja, for vi trenger et anvendelig lovverk når vi kommer til et ytterpunkt: Dvs. det som synes åpenbart forbudt. Men loven har mange unntak. Og i tillegg kommer altså (på godt og vondt) dagens praksis inn og lager en enorm gråsone mellom hva som er greit og hva som er ugreit. I tillegg skal vi huske at det ikke bare er et spørsmål om hva som er som er lov eller ikke. Det kan også være et spørsmål hva som er smart - eller mindre smart å gjøre.
60.000 bilder hver dag
Vi tar bilder av hverandre og publiserer disse i et omfang som aldri før i historien. Tall fra 2012 forteller at nordmenn alene legger ut nesten 60.000 bilder på Facebook. Hver eneste dag! I tillegg kommer Instagram, Flickr og hele skogen av blogger. Mange av bildene som publiseres på nett er personbilder. Og blant svært mange av de som deltar i cyberspace virker det som om det er liten bekymring over at vi alle ifølge åndsverklovens § 45 c - faktisk har eiendomsrett over våre egne fjes. Jeg er for eksempel langt fra sikker på om dagens fjortiser får god nok innføring i åndsverkslovens § 45 c på skolen.
Personvern på glideflukt
Personvernet synes å være på glideflukt i et stadig mer transparent og digitalt samfunn, der en galopperende teknologi er selve drivkraften i utviklingen, mens både lovmaker og våre holdninger i beste fall kommer diltende etter.
Bilde av fotballpublikum. Bildet er tatt med så god oppløsning at du kan tagge enkeltpersoner. Hvis man på originalbildet på det engelske nettstedet klikker på de ovale røde feltene over personer, kommer navnene frem.
Tenk deg at du er på fotballkamp på en stor arena i England. Et antall kameraer på stadion tar bilder alle tilskuerne og setter bildene sammen til et panorama med så god oppløsning at man kan zoome seg helt inn på enkeltpersoner. Dermed snakker vi ikke bare om et uskyldig gruppebilde med 20.000 mennesker, men i virkeligheten 20.000 meget godt identifiserbare portretter. Med ansiktsgjenkjennings-programmer kan man raskt slå fast at direktør Nilsen slett ikke var på kongress i Manchester, men at han derimot var på fotballkamp - sammen med sin sekretær. Kan fotografen saksøkes? I Norge mener Datatilsynet at slik fotografering er ugreit, mens det i andre land passerer uten større anfektelser.
Lett å oppspore
Og hva med kommuner som muligens i aller beste mening vil ønske våre nye landsmenn og sine nye innbyggere hjertelig velkommen ved å legge ut bilder av dem på kommunens nettside, med navn og det hele. Problemet er bare at noen av dem kan være politiske flyktninger, noe hjemlandets etterretningsvesen sikkert setter stor pris på.
Eller hva med tante som legger ut nusselige badebilder av sine tantebarn på sin Facebook-side. Hun tenker neppe fullt ut gjennom at noen av bildene godt kan stjeles, manipuleres og havne på fildelingområder for folk med litt andre motiver for å se nakne barnekropper enn de fleste av oss. Enda mer bekymringsfullt er det kanskje når mor og far, altså direkte omsorgspersoner, legger ut bilder om lag fra da småen så vidt stikker hodet ut på fødeklinikken. Og senere: Fra badekaret, på do, på stranden..
Skal vi la være?
Skal vi så la være å ta bilder av hverandre, annet enn til innliming i godt beskyttede familiealbum i bokhylla, og bør vi sky utlegging av bilder på sosiale medier?
Det er én ytterlighet som nok er like lite smart som å gå inn for fri bruk. Men hva skal vi arme fotografer gjøre når «den gyldne middelvei» i vår digitale virkelighet ikke lengre er en enkel landevei, men har blitt til en flerefelts høyhastighets motorvei? Mulighetene for å gjøre en feil er tilstede begge steder, men konsekvensene er dramatisk mye større og verre i det siste tilfellet.
Tenk. Og tenk en gang til
Harald Harnang
Tiggeren med sitt (?) barn på gata i New Dehli. I utlandet og som turister tar vi bilder av hvem og hva det skal være. På en kveldstur gjennom en park spratt en ungdom frem som troll av eske: «Hei, dere kommer hit for å ta bilde av oss indere, nå vil jeg jamen ta et bilde av dere». Vi stilte opp og smilte på indisk vis, og vips så var han borte igjen. Helt greit.
Svaret er i all sin enkelt: Vi må forsøke å etablere bevisste holdninger til både bruk og misbruk, og i hovedsak i det universet som kalles internett. Vi må tenke oss om. Grundig. På en måte har vi selv fått overdratt hovedansvaret for våre egne handlinger innenfor et område der bordet fanger. Den som har lagt ut et bilde kan ikke regne med å få det tilbake. Det kommer «ingen ny dag i mårå med blanke ark..».
Før vi henter frem et bilde for mulig utlegging, må det bli en refleks å spørre seg om dette er greit for den som er avbildet. Nå og i fremtiden.
Foto på jobb
Med visse mellomrom fotograferer jeg mange ansatte i den virksomheten der jeg arbeider. Bildene brukes i f.eks. brosjyrer, slideshow, PowerPoint-serier, osv. for å vise hva vi jobber med og at det er positive og glade mennesker som gjør jobben. Dette er altså bilder av identifiserbare personer, som riktignok i hovedsak brukes i kanaler der vi har rimelig grad av kontroll. Men noen bildeserier havner på YouTube, og et bilde i ny og ned i sosiale kanaler. Da er det viktig på forhånd å informere grundig om fotograferingen, når det skal skje og til hva bildene skal brukes til og hvor de kan havne. Samtidig er det viktig å si at folk - uansett årsak - har lov til å reservere seg. Men de må selvsagt gi et signal om dette.
Og like selvsagt skal vi spørre jobb-kollegene om det er greit å legge ut på nett de hyggelige bildene fra weekend-turen. Og ta et eventuelt nei for et svar.
Bilder av barn
Vi må ikke minst bli mye mer oppmerksom på farene ved bruk av bilder av barn på nett. Syretesten på om ting er greit eller ikke, handler vel om bildet er noe man kan være bekvem med den dagen han/hun har blitt 14 år og vennene søker opp gamle bilder.
Harald Harnang
Bilder fra idrettsstevner er OK, selv om de ikke skal publiseres i en avis, men bare på idrettslagets nettsider.
Noen bilder bør åpenbart ikke publiseres. Generelt er det en del gode tips og råd som det kan være verdt å ta med seg ved publisering av barnebilder: Ikke oppgi navn, ta «action-bilder» som er litt uskarpe, sørg for å legge ut bilder i så dårlig oppløsning at de er ubrukelig til alt annet enn nettopp å være små på nett. Flere slike tips og råd finner du i en liten brosjyre som Datatilsynet har laget. Her diskuteres ulike problemstillinger omkring barn og foto på en begripelig og grei måte. Anbefales.
Jeg har inntrykk av at lærere og rektorer ved skolene tar personvernet på alvor. De sender ut informasjon for underskrift, slik at man på skolen vet hvilke barn som ikke ønsker å bli fotografert. Men aldeles enkelt er heller ikke dette. Man kan jo ikke la være å ta bilder av en haug glade ansikter rundt pølsebålet når klassen er på utflukt?
Harald Harnang
Tom skolegård: Helt OK
Harald Harnang
Med elever i skolegården er vi plutselig i grenseland.
Oppmerksomhet omkring dette fører heldigvis til en ny bevissthet også blant folk flest. Tar du bilder av unger, så vær forberedt på å bli spurt om hensikten. Da jeg for litt siden tok bilder av en skole og en skolegård i et friminutt riktignok på god avstand, ringte jeg på forhånd rektor og fikk OK. Deretter sendte jeg bilde til rektor for å vise at ingen unger var identifiserbare.
Da jeg for noen få år siden fotograferte min datter i lekeområde i en park i Paris, kom en mann bort og ville vite hvorfor jeg tok bilder. Helt korrekt og betimelig, spesielt siden jeg er godt voksen og min datter har en annen hudfarge enn meg. Heldigvis kan jeg fransk akkurat godt nok til at saken løste seg uten problemer.
Sunn fornuft
Både når det gjelder voksne i vennekretsen og på jobb, og unger på utflukt og på stranda, så koker vel det hele ned til å ha § 45 c et sted i bakhodet, men i hovedsak tenke seg om og anvende en solid porsjon sunn fornuft.
Street photography
Men hva med han/hun som tar gatefoto eller som dokumenterer livet på bygda. Må man til enhver tid gjøre seg tilkjenne, fortelle hensikten og få underskrift av objektet? Hvis dette hadde vært regelen, ville fotohistorien vært en tynn og blodfattig sak.
Harald Harnang
Fra Hurtigruta. Han ble litt for trøtt (eller var romanen for kjedelig). Jeg vekket ham ikke for å spørre om lov til å ta bilde av ham. Er bildet morsomt og uskyldig, eller er det en krenkelse av personen. Jeg mener det første.
Sett at jeg blir fotografert på ei gate uten at jeg er oppmerksom på dette, og at jeg noen måneder etter finner bildet av meg i stort format på en fotoutstilling i et galleri eller at bildet er lagt ut på nettsidene til fotografen. I prinsippet er det jo en fotograf som har «stjålet» mitt ansikt! Altså § 45c!! Men skal jeg saksøke fotografen og forlange erstatning? Erstatning for hva? Har jeg lidd noen nød? Har jeg tapt penger eller anseelse? I et sivilt søksmål vil jeg neppe komme noen vei hvis jeg var usmart nok til å prøve meg.
Tatt på fersken
Noe annet er hvis jeg tilfeldigvis var leder i det et lokalt avholdslag, og fant meg selv avbildet i det jeg var tur ut fra vinmonopolet i en storby med en karakteristisk pose i hånda. Eller noen andre langt mer kompromitterende situasjoner. Synd, men ville jeg kommet noen vei i rettsak der det handlet om tapt anseelse? Du ville som fotograf neppe bli dømt, men som fotografer må vi vurdere om det er særlig fornuftig å ta bilder av personer i situasjoner som med noe rimelig tolkning kan blir oppfattet som krenkende eller kompromitterende? Hvis du har magefølelsen i orden, så ser du poenget her.
Det er mange eksempler på hvordan man bevisst eller ubevisst kan komme til å avbilde personer i situasjoner de ikke vil være bekjent av. Hvis ikke rødlampene lyser når du knipser, så får du en sjanse til når du redigerer dagens bilder på skjermen din. Ville du likt å bli fremvist slik?
Kjendis
Men hva om jeg gud forby - var en A-kjendis som hadde leid ei privat strand som sted for en bryllups-seremoni, og bildene havnet i et ukeblad uka etter. Fotografen hadde ligget i buskene langt unna med ei solid telelinse. Vel, en relativt fersk sak fra Høyesterett konkluderte med at en kjendis må finne seg i slikt, selv om det vel var på kanten. Greit å vite om linsa di skulle komme til å peke på en kjent person.
En slags liten oppsummering
Det er liten tvil om at praksis slik vi blant annet opplever det fra sosiale medier og fra internett generelt har påvirket vår måte å tenke personvern på, spesielt det som angår vårt eierskap til eget ansikt.
Den grove konklusjonen for oss som i hovedsak har som hobby å fotografere andre mennesker, enten det nå skjer i full offentlighet eller i all hemmelighet, er at vi befinner oss i en «ny digital virkelighet» der vi i langt større grad er nødt til å bruke sunn fornuft enn å tenke på firkantede paragrafer.
Liten presisering:
Denne artikkelen har hovedfokus på personvernlovens § 45 c som handler om publisering av fotografisk materiale. Videre tenker jeg på fotografer som ikke har fotografering som sin hoved-inntektskilde, f. eks. som fotograf i avis.
Du bør også være oppmerksom på at det selvsagt er mange andre anvendelser av fotografier som rammes av helt andre lover, ikke bare publisering i det offentlige rom. Folk som for eksempel monterer opp skjulte kameraer på badet blir dømt, selv om de bare skal titte på bildene selv.
Fakta, mer stoff og kilder:
Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (Åndsverkloven)
§ 45c. Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når
a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse,
b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet,
c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,
d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller
e) bildet brukes som omhandlet i § 23 tredje ledd eller § 27 andre ledd.
Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår.
http://www.lovdata.no/all/tl-19610512-002-043.html
Hefte fra datatilsynet:
http://www.datatilsynet.no/Sektor/Skole-barn-unge/Bilder-...n-pa-nett/
NRK-saken om fotografering av publikum: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/sport_nrk_rog.../1.8367848
Rett til eget ansikt:
http://www.jusstorget.no/article.asp?Key=1&FagKey=24&...ArtKey=442
Artikkel om bilder, før og nå:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Knipsplosjon-6998162.html
Akam-sak: http://www.akam.no/artikler/dette-bildet-ble-for-stort-fo...net/116144
Kilder:
Lovdata
Jusstorget.
Informasjonsdirektør i Datatilsynet, Ove Skåra.
Selv publiserer jeg aldri bilder av personer uten å gi dem beskjed på forhånd. Dersom de ikke ønsker det pleier jeg å la være. Dersom de senere ombestemmer seg, fjerner jeg bildet.
Tror sagtens vi kunne blive uenige omkring emnet - men lige i øjeblikket er vi nærmest enige, så jeg stopper her med ønsket om en fortsat herlig (næsten) vårsøndag!
med venlig hilsen
Der er faktisk ikke stor forskel mellem landene i den vestlige verden, om hvad der kan fotograferes ?på gaden?, dvs hvis du står på offentlig grund ? under forudsætning af at billedet ikke offentliggøres (mange undtag her), eller (især) ikke gøres til genstand for kommerciel aktivitet, først og fremmest reklame.
Regelen er at alt er lov. Bemærk da også indledende sætning i ?Lov om opphavsrett til åndsverk m.v.? (som du har link til i artiklen):
§ 45c. Fotografi som avbilder en person **kan ikke gjengis eller vises offentlig** uten samtykke av den avbildede, unntatt..
Min link til YouTube filmen viser eksempler på forsøg på begrænsning af fotografi i det offentlige rum, under henvisning til sikkerhed, terrorisme, privat integritet osv, alt sammen kogt sammen til een suppe. Dette i England, men aner vi en trend her også?
Jeg finder det sørgeligt at du argumenterer for selvpålagte begrænsninger baseret på fotografens magefølelse og uklare personlige værdier ? og ender op med at udnævne et billede af en skolegård på (anslået) 100 meters afstand som problematisk.
Som sagt: det frie ord og det frie fotografi er 2 sider af samme sag. Ordet har journalister, forfattere og andre tungvægtere til sig forsvar. Fotografiet har kun fotograferne.
mvh
Hei Niels: I noen land er det ikke lov å fotografere bygninger eller statuer, mens street photography synes å være OK. Det er stor forskjell på lov- og regelverk landene imellom. Meningen med artikkelen var å si litt om et norsk lovverk, og litt om hvordan dette fungerer i en tid da en del mennesker synes å ha små sperrer for å legge ut bilder av såvel barn som voksne, og da dette kan få uheldige konsekvenser. Juss ikke er noe eksakt vitenskap. Da kan man heller ikke legge ut noen facit.
Det frie ord og det frie fotografi (2 sider af samme sag) er trængt på defensiven nok allerede.
Intet nyt i denne video men måske godt at genopfriske efter Harnangs artikel; http://www.dpreview.com/news/2011/7/21/streetphotog
Slik jeg forstår artikkelen er det i grenseland for hva som er lovlig, å fotografere barn og ungdommer som spiller fotball i skolegården, mens det er lovlig å fotografere de samme barna og ungdommene i 17 mai-toget.
Hvis det er noe jeg har misforstått her, så håper jeg at noen vil forklare.
Det er flere andre punkter i artikkelen jeg gjerne skulle ha sett ble diskutert også. Hvis det er noen jurister som leser dette og som våger å stikke fingeren i vepsebolet, vil jeg og sikkert flere med meg bli takknemlige.
Ingen av oss, tror jeg, ønker å bryte med norsk lov. Samtidig ønsker ihvertfall jeg muligheten til å undersøke verden og virkeligheten ved hjelp av kameraet.
Hvis en sånn undersøkelse skal bli preget av frykt for å bryte loven, må resultatet bli deretter.
Min foreløpige konklusjon må bli at norsk lov på dette feltet er mer egnet til å skape frykt enn til å gi rettigheter. Jeg savner større klarhet i lovgivningen.
F.eks. kunne det stått klart beskrevet om det er lov, eller ikke, å fotografere mennesker på offentlig sted, så lenge fotografen ikke opptrer truende eller skremmende. Og om det er lov, eller ikke, å offentliggjøre bildene.
Men et slikt ønske er kanskje for naivt.
Det første bildet gjør det helt klart mulig å identifisere personene, mens skolegårdbildet er så uklart at kun familiemedlemmer og kjente kan identifisere personene.
Så hvorfor er bildet hvor det ikke er mulig å identifisere personene (i grenseland av) ulovlig, mens bildet hvor det er mulig å identifisere personene er lovlig? Hvilken logikk ligger bak en slik argumentasjon?
Husk at ulike regler gjelder i de ulike land.
Se forøvrig disse diskusjonene jeg nylig tok opp:
http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=664890
http://1x.com/#!/forum/viewthread/35052/
Det kunne også vært greit å vite hvem forfatteren er så man vet hvilket ståsted dette er skrevet fra.