For andre året på rad har den tidligere lederen i Pressefotografenes Klubb (PK), Terje Bringedal, arrangert en festival for dokumentarfotografiet i privat regi.
Som leder i PK var det Bringedal som i 2004 tok initiativet til å arrangere den første internasjonale fotofestivalen i Oslo. Etter at Bringedal for to år siden gikk ut fra styret, og samtidig etablerte seg som privat festivalarrangør, har også PK videreført festivaltradisjonen i klubbregi.
Dermed har det sentrale østlandsområdet og alle fotointeresserte nå to årlige festivaltilbud. Dokfotofestivalen til Bringedal og samarbeidspartnere holder fortsatt hus i Oslo, mens PKs festival nå er lagt til Fredrikstad og det nye litteraturhuset der, etter at også Institutt for Journalistikk flyttet inn i nye lokaler i huset i fjor. En tredje er også på trappene, når Norsk Naturfotofestival arrangeres for første gang mars i år på Ski.
Det tar tid å finne en form og et format som fungerer på en slik festival. I motsetning til andre typer festivaler, er dokumentarfotografi en tidvis svært krevende sjanger for publikum. Det hører til dokumentarens natur at den omhandler menneskers liv og skjebner. Mange av disse skjebnene kommer med nokså voldsomme realiteter å ta inn over seg. Fotografiet som fysisk gjenstand er i seg selv kun en abstraksjon av tid og sted, av noe som har skjedd. Like fullt er bildene dokumenter vi forholder oss til, virkelige - som bærere av historie og kultur.
Dokumentarfotografiet både i tradisjonell stillsform og i vår tid også ofte i syntese med levende bilder i multimediaproduksjoner, er vitnesbyrd om verden vi er en del av. Og fordi motivasjonen hos fotografen ofte er å gi en stemme til de stemmeløse, til de som er kneblet, undertrykket, ressurssvake eller på andre måter forhindret fra selv å fortelle sine historier, er det ofte nettopp avmaktens fortellinger vi får fortalt gjennom dokumentaren.
Derfor er dokumentarfotografiet en krevende sjanger. Jeg husker godt et år hvor summen av krigsfortellinger og bestialske bilder var så massiv på dokumentfestivalen i Oslo, at jeg etter fire døgn med festival drømte om krig, drap og overgrep i flere uker etterpå. Tøffe saker. Jeg hadde neppe orket en repetisjon av noe slikt. Det er begrenset hvor mye vi kan konsumere selv med et i utgangspunktet profesjonelt blikk. Bilder setter seg på netthinna, og det er jo det som er nettopp bildets kraft. Og som med alle kraftige saker, bør inntaket derfor være balansert.
Dermed er vi ved stikkordet for årets dokfotofestival i Oslo. Skal jeg løfte frem denne festivalens ene særlige kvalitet, er det balansen i programmet. De i alt åtte fotografene som gjestet festivalen og fylte rommet med sine arbeider, utgjorde en sterk helhet. Frisk modernitet, skarp syrlighet, ung fruktighet, moden sødme og fyldig, sterk ettersmak. Det var befriende å gå til en festival med et spenstig program; ingen åpenbare kjendisnavn som trekkplaster, men med en desto tydeligere vekt på særpreg i innhold og tema. Det var også inspirerende å se hvordan fire fotografer som alle har jobbet med langstrakte prosjekter i Sør-Afrika, og med delvis overlappende tematikk, presenterte helt ulike arbeider (Mary F Calvert, Mariella Furrer, Ylvi Njiokiktjien og Elles Van Gelder). Det minner oss på, at et kamera i seg selv verken har blikk eller etikk det er den enkelte fotografen som ser og som skaper bildet, og som setter sin helt unike signatur på bildet i det eksponeringen gjøres.
Som en selverklært feminist på fotografiets vegne var det også spesielt å erfare en festival hvor seks av de åtte inviterte fotografene var kvinner. Engelske Peter Dench og nederlandske Kadir Van Lohuizen var i denne sammenhengen to heldige haner i flokken, og det i litt av en flokk! Den kvinnelige forsamlingen med prisvinnende, selvstendige fotografer - med meritter det altså står stor internasjonal respekt av - kunne knapt vært et mer inspirerende kompani. Det sier sitt når fjorårets WorldPress-vinner, nederlandske Ilvy Nijiokiktjien, reiste rett fra Oslo og til Nederland for å motta landets gjeveste nasjonale fotopris, Zilveren Camera, og at iranske Newsha Tavakolian nå i disse dager benker seg som jurymedlem i World Press Photo.
Også for publikum ble dette et spesielt møte. Skal jeg trekke frem en annen påfallende kvalitet ved årets dokfotofestival, må det være stemningen av fellesskap og vennskap som etter hvert sildret mellom benkerader og stoler. Det til tross for at jeg selv for første gang følte meg nokså ensom sammen med en håndfull erfarne fototravere så kunne jeg se, høre og fornemme noe nytt under årets festival som gjorde meg både glad og forundret. Majoriteten av publikummet var unge studenter fra ulike skoler. De fleste helt fremmede fjes for meg. Men kanskje var det også på grunn av den nye majoriteten at atmosfæren denne gangen var annerledes? Kanskje var det også fordi samtlige av fotografene formidlet sine arbeider med varme og personlighet, med nærhet og humor, med en dypt personlig stemme som løftet frem nettopp verdien ved fellesskap og solidaritet - og med en genuin vilje til å dele erfaringer og komme publikum i møte. Og kanskje var det også fordi den praktiske logistikken fungerte godt dette året med romslige nok pauser til å rekke både toalett og bar mellom øktene, og med så romslige foredragstider at fotografene både fikk vist arbeider, fortalt historier og svart på spørsmål fra salen med god ro.
Gjensynet med alle gode gamle kjente i fotomiljøet ble det ikke, det som tidligere har vært en del av min festivalopplevelse. Til gjengjeld ble det nye møter, nye samtaler, nye impulser. Jeg undret meg i det stille over hvor alle var, alle flotte og flinke dokumentar-og pressefotografer som tidligere har vært fast et entusiastisk inventar på dokfoto. Jeg håper fraværet skyldes helt andre faktorer, enn det faktum at vi nå faktisk har hele to fotojournalistiske festivaler å glede oss over, - to festivaler som har et utmerket potensiale til å etablere seg som gjensidig komplementære kvalitetsarrangementer, heller enn som konkurrenter.
For er det noe dette landet har plass og publikum til, så er det mer foto med kvalitet og flere historier med genuinitet. Er det noe vi ikke trenger, er det konkurranse og gjensidig boikott av hverandres arrangementer. Profesjonelle konstellasjoner og relasjoner har sjelden en varig karakter, og alle bør kunne leve godt med at flere brenner for å lage gode fotografiske tilbud i dette landet. Festivalen på Litteraturhuset har siden oppstarten utvilsomt bidratt til å sette dokumentarfotografiet på kartet hos norske fotografer, og ikke minst satt norske fotografer på kartet i et stort internasjonalt nettverk. Det betyr ikke lite i denne sammenhengen. Og dersom trenden går i retning av at dokfoto i Oslo i hovedsak trekker studenter og andre med fotorelaterte, profesjonell fagbakgrunner, mens dokumentfestivalen i Fredrikstad retter seg mot pressefotografer, mediefolk og et lokalt festivalpublikum, burde alt ligge til rette for et variert, nytenkende og vitalt festivallandskap med mye forskjellig foto i fokus. Jeg fremmer derfor herved et utmerket motto i denne sammenhengen: Ja takk, begge deler!
Som leder i PK var det Bringedal som i 2004 tok initiativet til å arrangere den første internasjonale fotofestivalen i Oslo. Etter at Bringedal for to år siden gikk ut fra styret, og samtidig etablerte seg som privat festivalarrangør, har også PK videreført festivaltradisjonen i klubbregi.
Dermed har det sentrale østlandsområdet og alle fotointeresserte nå to årlige festivaltilbud. Dokfotofestivalen til Bringedal og samarbeidspartnere holder fortsatt hus i Oslo, mens PKs festival nå er lagt til Fredrikstad og det nye litteraturhuset der, etter at også Institutt for Journalistikk flyttet inn i nye lokaler i huset i fjor. En tredje er også på trappene, når Norsk Naturfotofestival arrangeres for første gang mars i år på Ski.
Det tar tid å finne en form og et format som fungerer på en slik festival. I motsetning til andre typer festivaler, er dokumentarfotografi en tidvis svært krevende sjanger for publikum. Det hører til dokumentarens natur at den omhandler menneskers liv og skjebner. Mange av disse skjebnene kommer med nokså voldsomme realiteter å ta inn over seg. Fotografiet som fysisk gjenstand er i seg selv kun en abstraksjon av tid og sted, av noe som har skjedd. Like fullt er bildene dokumenter vi forholder oss til, virkelige - som bærere av historie og kultur.
Dokumentarfotografiet både i tradisjonell stillsform og i vår tid også ofte i syntese med levende bilder i multimediaproduksjoner, er vitnesbyrd om verden vi er en del av. Og fordi motivasjonen hos fotografen ofte er å gi en stemme til de stemmeløse, til de som er kneblet, undertrykket, ressurssvake eller på andre måter forhindret fra selv å fortelle sine historier, er det ofte nettopp avmaktens fortellinger vi får fortalt gjennom dokumentaren.
Derfor er dokumentarfotografiet en krevende sjanger. Jeg husker godt et år hvor summen av krigsfortellinger og bestialske bilder var så massiv på dokumentfestivalen i Oslo, at jeg etter fire døgn med festival drømte om krig, drap og overgrep i flere uker etterpå. Tøffe saker. Jeg hadde neppe orket en repetisjon av noe slikt. Det er begrenset hvor mye vi kan konsumere selv med et i utgangspunktet profesjonelt blikk. Bilder setter seg på netthinna, og det er jo det som er nettopp bildets kraft. Og som med alle kraftige saker, bør inntaket derfor være balansert.
Dermed er vi ved stikkordet for årets dokfotofestival i Oslo. Skal jeg løfte frem denne festivalens ene særlige kvalitet, er det balansen i programmet. De i alt åtte fotografene som gjestet festivalen og fylte rommet med sine arbeider, utgjorde en sterk helhet. Frisk modernitet, skarp syrlighet, ung fruktighet, moden sødme og fyldig, sterk ettersmak. Det var befriende å gå til en festival med et spenstig program; ingen åpenbare kjendisnavn som trekkplaster, men med en desto tydeligere vekt på særpreg i innhold og tema. Det var også inspirerende å se hvordan fire fotografer som alle har jobbet med langstrakte prosjekter i Sør-Afrika, og med delvis overlappende tematikk, presenterte helt ulike arbeider (Mary F Calvert, Mariella Furrer, Ylvi Njiokiktjien og Elles Van Gelder). Det minner oss på, at et kamera i seg selv verken har blikk eller etikk det er den enkelte fotografen som ser og som skaper bildet, og som setter sin helt unike signatur på bildet i det eksponeringen gjøres.
Som en selverklært feminist på fotografiets vegne var det også spesielt å erfare en festival hvor seks av de åtte inviterte fotografene var kvinner. Engelske Peter Dench og nederlandske Kadir Van Lohuizen var i denne sammenhengen to heldige haner i flokken, og det i litt av en flokk! Den kvinnelige forsamlingen med prisvinnende, selvstendige fotografer - med meritter det altså står stor internasjonal respekt av - kunne knapt vært et mer inspirerende kompani. Det sier sitt når fjorårets WorldPress-vinner, nederlandske Ilvy Nijiokiktjien, reiste rett fra Oslo og til Nederland for å motta landets gjeveste nasjonale fotopris, Zilveren Camera, og at iranske Newsha Tavakolian nå i disse dager benker seg som jurymedlem i World Press Photo.
Også for publikum ble dette et spesielt møte. Skal jeg trekke frem en annen påfallende kvalitet ved årets dokfotofestival, må det være stemningen av fellesskap og vennskap som etter hvert sildret mellom benkerader og stoler. Det til tross for at jeg selv for første gang følte meg nokså ensom sammen med en håndfull erfarne fototravere så kunne jeg se, høre og fornemme noe nytt under årets festival som gjorde meg både glad og forundret. Majoriteten av publikummet var unge studenter fra ulike skoler. De fleste helt fremmede fjes for meg. Men kanskje var det også på grunn av den nye majoriteten at atmosfæren denne gangen var annerledes? Kanskje var det også fordi samtlige av fotografene formidlet sine arbeider med varme og personlighet, med nærhet og humor, med en dypt personlig stemme som løftet frem nettopp verdien ved fellesskap og solidaritet - og med en genuin vilje til å dele erfaringer og komme publikum i møte. Og kanskje var det også fordi den praktiske logistikken fungerte godt dette året med romslige nok pauser til å rekke både toalett og bar mellom øktene, og med så romslige foredragstider at fotografene både fikk vist arbeider, fortalt historier og svart på spørsmål fra salen med god ro.
Gjensynet med alle gode gamle kjente i fotomiljøet ble det ikke, det som tidligere har vært en del av min festivalopplevelse. Til gjengjeld ble det nye møter, nye samtaler, nye impulser. Jeg undret meg i det stille over hvor alle var, alle flotte og flinke dokumentar-og pressefotografer som tidligere har vært fast et entusiastisk inventar på dokfoto. Jeg håper fraværet skyldes helt andre faktorer, enn det faktum at vi nå faktisk har hele to fotojournalistiske festivaler å glede oss over, - to festivaler som har et utmerket potensiale til å etablere seg som gjensidig komplementære kvalitetsarrangementer, heller enn som konkurrenter.
For er det noe dette landet har plass og publikum til, så er det mer foto med kvalitet og flere historier med genuinitet. Er det noe vi ikke trenger, er det konkurranse og gjensidig boikott av hverandres arrangementer. Profesjonelle konstellasjoner og relasjoner har sjelden en varig karakter, og alle bør kunne leve godt med at flere brenner for å lage gode fotografiske tilbud i dette landet. Festivalen på Litteraturhuset har siden oppstarten utvilsomt bidratt til å sette dokumentarfotografiet på kartet hos norske fotografer, og ikke minst satt norske fotografer på kartet i et stort internasjonalt nettverk. Det betyr ikke lite i denne sammenhengen. Og dersom trenden går i retning av at dokfoto i Oslo i hovedsak trekker studenter og andre med fotorelaterte, profesjonell fagbakgrunner, mens dokumentfestivalen i Fredrikstad retter seg mot pressefotografer, mediefolk og et lokalt festivalpublikum, burde alt ligge til rette for et variert, nytenkende og vitalt festivallandskap med mye forskjellig foto i fokus. Jeg fremmer derfor herved et utmerket motto i denne sammenhengen: Ja takk, begge deler!
Fra dokfoto14
Maria Lundberg
Innleder Hilde Sandvik intervjuer de to nederlandske fotografene Elles Van Gelder og Ilvy Nijiokikthien.
fra dokfoto14.
Maria Lundberg
Innleder Hilde Sandvik i samtale med den sør-afrikanske fotografen Mariella Furrer.
fra dokfoto14.
Maria Lundberg.
Iranske Newsha Tavakolian gjorde et stoerkt inntrykk med sin personlige beretning om hvordan hun har jobbet for å etablere seg som fotograf i Iran.