Skrevet av Morten WendelDet vil si; egentlig er Tri-X mye eldre. Den dukket først opp i 1940, men da som storformatfilm med en hastighet på 200 ASA. Det var først i 1954 at Tri-X ble lansert som et kommersielt produkt for mellomformat- og 135-kameraer. I 1960 ble hastigheten økt til 400 ASA, men det skyldtes at ASA-standarden ble endret.
Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde nettopp Tri-X til et kjennetegn for så mange fotografer, men da den kom hadde den flere egenskaper som skilte den fra alternativer og konkurrenter. Den gjør det blant annet mulig å få et brukbart bilde under vanskelige lysforhold og med en eksponering som er langt fra optimal. Muligheten til å presse den til både 3200 og 6400 ISO spiller også en rolle. Den uttalte, særpregede korningen og den høye kontrasten gir et langt røffere og mer rått uttrykk enn det som var vanlig da Tri-X ble lansert. Den gangen skulle svart-hvit film helst gi silkemyke, duse Hollywood-inspirerte bilder med mange fine gråtoner. Det var altså ikke bare den høyere lysfølsomheten, men kanskje vel så mye det estetiske uttrykket som sikret Tri-X høy popularitet og et langt liv.
Lysfølsomheten passet langt bedre til pressefotografering og mørke rockeklubber enn annet tilgjengelig filmmateriale. Derfor ble den også førstevalget for fotografer som Cartier-Bresson og McCullin, og derfor satte Tri-X sitt preg på 60- og 70-tallets bilder av ikoner som The Beatles og Rolling Stones.
Det er altså ikke så rart at mange fikk panikk da nyheten om at Kodak var i ferd med å gå konkurs skapte overskrifter. Fotograf og filmmaker Anton Corbijn kjøpte for eksempel 2500 ruller. Problemet er at film som kjent er ferskvare, selv om den oppbevares kaldt og mørkt, og det er grenser for hvor mye film man får brukt innen et gitt tidsrom.
Og hamstringen var kanskje litt overilt. Etter konkursbehandling ble det nemlig opprettet et firma under navnet Kodak Alaris. Det førte filmproduksjonen videre, og inntil videre er det ingenting som tyder på at de vil slutte å produsere Tri-X.
Nå skal det likevel sies at dagens Tri-X er et annet produkt enn den "klassiske" utgaven. Den ble nemlig kraftig oppgradert i 2007 og fikk samtidig finere korn. Likevel er for eksempel Sebastiâo Salgado blant dem som fortsatt sverger til Tri-X, men kanskje av litt andre grunner enn da den kom. Som han sier det: "Den tåler masse lys, og gir fantastiske toner når jeg overeksponerer".
Har du lyst til å prøve selv, finnes Tri-X fortsatt og i overskuelig fremtid i en fotobutikk nær deg.
Kilder: The Economist, Wikipedia, Kodak
Det er vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det var som gjorde nettopp Tri-X til et kjennetegn for så mange fotografer, men da den kom hadde den flere egenskaper som skilte den fra alternativer og konkurrenter. Den gjør det blant annet mulig å få et brukbart bilde under vanskelige lysforhold og med en eksponering som er langt fra optimal. Muligheten til å presse den til både 3200 og 6400 ISO spiller også en rolle. Den uttalte, særpregede korningen og den høye kontrasten gir et langt røffere og mer rått uttrykk enn det som var vanlig da Tri-X ble lansert. Den gangen skulle svart-hvit film helst gi silkemyke, duse Hollywood-inspirerte bilder med mange fine gråtoner. Det var altså ikke bare den høyere lysfølsomheten, men kanskje vel så mye det estetiske uttrykket som sikret Tri-X høy popularitet og et langt liv.
Lysfølsomheten passet langt bedre til pressefotografering og mørke rockeklubber enn annet tilgjengelig filmmateriale. Derfor ble den også førstevalget for fotografer som Cartier-Bresson og McCullin, og derfor satte Tri-X sitt preg på 60- og 70-tallets bilder av ikoner som The Beatles og Rolling Stones.
Det er altså ikke så rart at mange fikk panikk da nyheten om at Kodak var i ferd med å gå konkurs skapte overskrifter. Fotograf og filmmaker Anton Corbijn kjøpte for eksempel 2500 ruller. Problemet er at film som kjent er ferskvare, selv om den oppbevares kaldt og mørkt, og det er grenser for hvor mye film man får brukt innen et gitt tidsrom.
Og hamstringen var kanskje litt overilt. Etter konkursbehandling ble det nemlig opprettet et firma under navnet Kodak Alaris. Det førte filmproduksjonen videre, og inntil videre er det ingenting som tyder på at de vil slutte å produsere Tri-X.
Nå skal det likevel sies at dagens Tri-X er et annet produkt enn den "klassiske" utgaven. Den ble nemlig kraftig oppgradert i 2007 og fikk samtidig finere korn. Likevel er for eksempel Sebastiâo Salgado blant dem som fortsatt sverger til Tri-X, men kanskje av litt andre grunner enn da den kom. Som han sier det: "Den tåler masse lys, og gir fantastiske toner når jeg overeksponerer".
Har du lyst til å prøve selv, finnes Tri-X fortsatt og i overskuelig fremtid i en fotobutikk nær deg.
Kilder: The Economist, Wikipedia, Kodak
Per Olav V. Tverfjell
