Skrevet av Maria LundbergDe lengste stråene er trukket for det norske bildeåret 2013. Sist fredag fikk frilansfotograf Paal Audestad den gjeve utmerkelsen i pressefotografenes egen konkurranse om årets beste pressebilde.
En jury med tidligere Årets Bilde-vinnere Andrea Gjestvang (2012) og Tommy Ellingsen (2011), samt svenske Paul Hansen (World Press-vinner 2013), hadde denne rundens jobb med å velge ut de beste fjorårsbildene fra norske fotografer.
Med unntak av noen åpenbart svakere enkeltbilder (hvorav de to helt klart svakeste kandidatene er studentarbeider), er helhetsinntrykket denne gangen gjennomgående solid, og sånn sett beroligende for den som eventuelt har måttet nære en bekymring for kvaliteten på norsk bildejournalistikk. Tendensen til å fokusere på stilistisk estetikk fremfor djuptloddende journalistikk har vært en økende trend både hjemme og ute de siste årene, og jeg er blant dem som derfor nå puster letta ut over å kunne konstatere at samtidens visuelle fotoestetikk og den bunnsolide, klassiske journalistikken nå ser ut til å ha funnet frem til hverandre i bærekraftig gjensidighet.
Årets jury har da også selv uttalt, at jobben med å identifisere vinnerbildene i hver kategori var takknemlig på grunn av det høye nivået, og også på grunn av solide journalistiske bildetekster som bidro til å styrke kandidatene.
Årets vinnere viser oss at kvaliteten så absolutt er der, - nivået på flere av årets vinnere tåler godt å bli løftet inn i en internasjonal sammenheng. Samlet sett er det også for meg tydelig at det spirer en ny og lovende selvtillit blant norske fotojournalister. Det eksperimenteres tydeligere og djervere med både tema, motiv og uttrykk, samtidig som det går klare røde referansetråder til klassisk fotojournalistikk, portrettfotografi og essensen i visuell grammatikk. Utforskingen bærer preg av en fotografisk kvalitet og fasthet som gir meg en tydelig fornemmelse av at fotografene tror på det de leverer, at de selv har en utviklet teft for hva som skal til, for at andre skal tro på det. Når vi ser vinnerbildene samlet under ett, er det en knallsterk samling. En knallsterk, selvsikker samling.
Mange av oss vil umiddelbart ha noen favoritter blant vinnerne. Mine er denne gangen å finne i dokumentar- og portrettkategoriene. Nettopp disse to kategoriene er også av juryen referert til som de sterkeste bidragene i årets konkurranse. Og juryen har åpenbart lagt et klokt premiss til grunn, når de sier at de har sett etter fotografens særpregede fortellerstemme og sensitivitet for motivets rikdom, og etter bildenes undringspotensiale. For årets vinnere kjennetegnes i mine øyne av nettopp dette, og det bærer bud om mye god fremtidig fotojournalistikk når flere av årets historier gjør at jeg sitter tilbake med en nysgjerrighet og lyst til å se mer, forfølge historiens fortsettelse. Da har fotografen lykkes med å nå frem.
Årets Bilde-ener Paal Audestad sitt bidrag er i denne sammenhengen en opplagt og uovertruffen vinner. Ingen som har fulgt norsk fotojournalistikk de siste årene, har kunnet unngå å ha Audestad på blokka selvsagt gjennom hans mange sterke bidrag som frilanser i A-Magasinet, men også på grunn av hans dokumentar av det norske stavangerbandet Kaizers Orkestra og de mange ikoniske bildene fra akkurat det prosjektet.
Paal Audestad har bilde for bilde, år for år, jobba seg frem til nettopp det personlige, særprega og komplekse billedspråket som kjennetegner en fotojournalist i eliteklasse. Årets vinnerbilde er talende for akkurat det språket med en overraskende, uortodoks tolkning av et følsomt, krevende tema. Motivmessig har Audestad evnet å legge en hel livshistorie inn i étt enkeltbilde. Teknisk sett er det briljant.
Det å dokumentere en kreftdøende kunne fort endt opp som et klisjéfylt stykke sosialpornografi. Fristelsen til å gi etter for stereotypiene når det kommer til sykdom og død, er opplagt overhengende også for fotografen. Det er lett å bli blind når eksistensielle krefter rundt liv og død virker i rommet. Audestad har løst dette på en helt unik måte; lavmælt, nært, sjeldent intimt og personlig uten å bli påtrengende privat, samtidig som det teknisk sett er utført med sofistikert presisjon; en ekstrem detaljrikdom i en samtidig stram, helt makalaus komposisjon, som i denne sammenhengen nettopp styrker fortellingen og beriker den. Det er ikke så ofte jeg leiter etter ord for å beskrive et godt bilde, men dette er en sånn dag. Dette bildet har alt.
Ser man på Audestad sin samlede produksjon de siste årene, går det i mine øyne en klar forbindelseslinje til den tsjekkiske klassikeren Josef Koudelka. Måten å håndtere de visuelle elementene i fotografiets komposisjon har mange likheter, hvor en ofte ekstrem kompleks detaljrikdom formateres i en stram og sikker komposisjon. Også det originale blikket for motiver og kamerastandpunkt som gir særpregede, overraskende uttrykk har Audestad og Koudelka til felles. Samtidig er det ofte en dramatisk og sterk grafisk linje i arbeidene til både begge fotografene som i mine øyne er en klar fellesnevner. Går man inn og sammenligner, er det ikke vanskelig å finne klare paralleller mellom Koudelkas arbeider og Audestads portefølje, til tross for at de to fotografene representerer helt ulike generasjoner og miljøer. Uansett - Koudelka eller ei ; for å sitere Dagbladjournalist Tom Stalsberg på facebook etter annonseringen av vinnerne; Paal Audestad er en særs verdig vinner. Det skal sies i denne sammenhengen at Paal Audestad flere ganger har tatt priser i Årets Bilde, og at han dette året også fikk tredjeplass i Nyhet Reportasje Utland, samt tredjeplass enkeltbilde Nyhet. Jeg håper årets seier baner vei også for en internasjonal arena og karriere. Det er han mer enn kvalifisert for.
Det er flere andre favoritter jeg mener utmerker seg med kreative og sofistikerte tolkninger. Frilanser Hampus Lundgren med sin reportasje fra stortingsvalget og Høyres valgseier er helt klart en velfortjent vinner av 1.plassen i Nyhet Reportasje. Richard Sagens reportasje fra kongebesøket er også en underfundig, morsom og elegant reportasje, der et i utgangspunktet litt forslitt tema presenteres på en ny og overraskende måte. Geir Carlsson i Fredrikstad blad har dokumentert norsk dagligliv som absurd realisme med stilsikker snert, og både Knut Egil Wang, Morten Rakke og frilans Tobias Nordli har levert sterke bilder til årets sportskategori. Håvard Bjelland er også blant de sterke stemmene dette året, som med sine bilder av norske krigsveteraner har tatt en velfortjent plass på pallen. Line Møller i VG har fulgt Mikkel og hans familie og leverer et sterkt, poetisk, usentimentalt portrett av en brutal reise for familien gjennom Mikkels sykdom. Et nydelig stykke fotografi som er umulig å la seg berøre av, og det første bildet i reportasjen - portrettet av Mikkel, er også en sterkere kandidat til portrettprisen enn det bildet som vant den kategorien.
Ved siden av Paal Audestad, seiler Linda Bournane Engelberth opp som min klare stjerne på dette årets bildehimmel. Bournane Engelberth har fra starten av sin karriere markert seg som en fotograf med et stort sosialt, humanitært engasjement. Også hun har sakte men sikkert utviklet et egenartet, personlig og sofistikert bildespråk. Dokumentaren fra Latvia viser en fotograf med selvtilliten som skal til for å forløse og formidle bade hennes engasjement og hennes unike blikk. Jeg mener også at hennes portrett av Jelena skulle vært årets portrettvinner et ikonisk, fantastisk portrett som sier alt om fotografens evne til å fange øyeblikket med følsom kvalitet.
Det er forøvrig verdt å merke seg at det nok en gang er en frilansfotograf som trekker det gjeveste strået i Årets Bilde. Paal Audestad har vært frilans i Aftenposten og A-magasinet i en årrekke, og har definitivt bidratt til å gi både avisen og magasinet den fotojournalistiske kvaliteten som kjennetegner de to redaksjonene. Det er til ettertanke at det altså er frilansfotografene med de tøffeste arbeidsforholdene med tanke på inntekt og rammebetingelser forøvrig, som gang på gang produserer de suverent beste og mest kreative arbeidene. Det er et paradoks at det i dag må sies å være frilanserne som i stor grad bidrar til redaksjonenes visuelle egenart, kvalitet og merkevare, og dermed bidrar til både opplag og omsetning (prøv å selge en avis eller et magasin, for ikke å snakke om generere klikk på en nettside, uten bilder!) samtidig som de altså ikke nyter godt av de rammebetingelsene som en fast ansatt fotograf gjør.
Hva er det som er årsaken til at de fast ansatte fotografene i mye mindre grad utmerker seg? Er de late? Renner de ad-hoc fra enkeltnyhet til enkeltnyhet uten tid og ressuser til å arbeide langsiktig med bildene sine, eller er de rett og slett ikke interesserte i å konkurrere med kolleger? Jeg kan bare undre meg, men tallenes tale er klar. Frilanserne ruler. Det er også på det rene at redaksjonene som soler seg i glansen av sine dyktige frilansere, samtidig har kuttet faste fotografstillinger i stor skala de seneste årene. Det gjelder ikke minst Aftenposten som er Paal Audestads mangeårige oppdragsgiver. Bedriftsøkonomien i dette er ikke vanskelig å skjønne, (og regnestykket representerer i dag også en trend i flere andre institusjonskontekster): Hvorfor satse på fast ansatte fotografer, når frilanserne (og den åpenbart kostnadseffektive fleksibiliteten de representerer) leverer mye bedre kvalitet til en totalt sett mye billigere penge?
Selv om det er studentarbeidene som denne gangen helt klart representerer de svakeste bildene, er det likevel prisverdig at studenter bidrar med bilder til konkurransen, at de tar sjansen på å delta i den faglige svenneprøven som denne tevlingen jo er. Jeg er litt usikker på plassen de har fått med sine bilder dette året, ettersom nivået på disse bildene målt opp mot helheten vi ser, åpenbart er langt under. Det er samtidig mitt håp at etablerte norske fotojournalister fortsetter med å gi studenter og nykommere en krevende match, som dette året, at de demonstrerer at det ikke skal være så enkelt (som noen studenter tidligere år har uttalt) å hevde seg i den nasjonale styrkeprøven som Årets Bilde representerer. Man kan selvsagt ha flaks, men premisset for premiering bør være gjennomarbeidet kvalitet, originalitet og ubestridt profesjonalitet.
Jeg håper vi er mange som mener at det ikke bør være enkelt å ta en pris i Årets Bilde, at en pris i denne konkurransen skal henge høyt. Ikke for at vi ikke skal unne nykommere å vinne, - det beste bildet skal alltid vinne uansett hvem som har trykka på knappen - men fordi lista skal ligge høyt for en plass på pallen. Den skal ligge så høyt at nivåkunnskapen til fotografen ikke er til å trekke i tvil, ikke et sekund. Da snakker jeg ikke bare om teknisk kunnskap, men om alle de elementene som også juryen selv, slik jeg leser dem, løfter frem denne gangen: Særpreg, kreativitet, personlighet, kompleksitet. Selvsagt i kompaniskap med teknisk profesjonalitet. Alt dette er gjennomgående fellesnevnerne for årets vinnere og jeg vil benytte denne anledningen til å gratulere samtlige av dem med en velfortjent pris.
En jury med tidligere Årets Bilde-vinnere Andrea Gjestvang (2012) og Tommy Ellingsen (2011), samt svenske Paul Hansen (World Press-vinner 2013), hadde denne rundens jobb med å velge ut de beste fjorårsbildene fra norske fotografer.
Med unntak av noen åpenbart svakere enkeltbilder (hvorav de to helt klart svakeste kandidatene er studentarbeider), er helhetsinntrykket denne gangen gjennomgående solid, og sånn sett beroligende for den som eventuelt har måttet nære en bekymring for kvaliteten på norsk bildejournalistikk. Tendensen til å fokusere på stilistisk estetikk fremfor djuptloddende journalistikk har vært en økende trend både hjemme og ute de siste årene, og jeg er blant dem som derfor nå puster letta ut over å kunne konstatere at samtidens visuelle fotoestetikk og den bunnsolide, klassiske journalistikken nå ser ut til å ha funnet frem til hverandre i bærekraftig gjensidighet.
Årets jury har da også selv uttalt, at jobben med å identifisere vinnerbildene i hver kategori var takknemlig på grunn av det høye nivået, og også på grunn av solide journalistiske bildetekster som bidro til å styrke kandidatene.
Årets vinnere viser oss at kvaliteten så absolutt er der, - nivået på flere av årets vinnere tåler godt å bli løftet inn i en internasjonal sammenheng. Samlet sett er det også for meg tydelig at det spirer en ny og lovende selvtillit blant norske fotojournalister. Det eksperimenteres tydeligere og djervere med både tema, motiv og uttrykk, samtidig som det går klare røde referansetråder til klassisk fotojournalistikk, portrettfotografi og essensen i visuell grammatikk. Utforskingen bærer preg av en fotografisk kvalitet og fasthet som gir meg en tydelig fornemmelse av at fotografene tror på det de leverer, at de selv har en utviklet teft for hva som skal til, for at andre skal tro på det. Når vi ser vinnerbildene samlet under ett, er det en knallsterk samling. En knallsterk, selvsikker samling.
Mange av oss vil umiddelbart ha noen favoritter blant vinnerne. Mine er denne gangen å finne i dokumentar- og portrettkategoriene. Nettopp disse to kategoriene er også av juryen referert til som de sterkeste bidragene i årets konkurranse. Og juryen har åpenbart lagt et klokt premiss til grunn, når de sier at de har sett etter fotografens særpregede fortellerstemme og sensitivitet for motivets rikdom, og etter bildenes undringspotensiale. For årets vinnere kjennetegnes i mine øyne av nettopp dette, og det bærer bud om mye god fremtidig fotojournalistikk når flere av årets historier gjør at jeg sitter tilbake med en nysgjerrighet og lyst til å se mer, forfølge historiens fortsettelse. Da har fotografen lykkes med å nå frem.
Årets Bilde-ener Paal Audestad sitt bidrag er i denne sammenhengen en opplagt og uovertruffen vinner. Ingen som har fulgt norsk fotojournalistikk de siste årene, har kunnet unngå å ha Audestad på blokka selvsagt gjennom hans mange sterke bidrag som frilanser i A-Magasinet, men også på grunn av hans dokumentar av det norske stavangerbandet Kaizers Orkestra og de mange ikoniske bildene fra akkurat det prosjektet.
Paal Audestad har bilde for bilde, år for år, jobba seg frem til nettopp det personlige, særprega og komplekse billedspråket som kjennetegner en fotojournalist i eliteklasse. Årets vinnerbilde er talende for akkurat det språket med en overraskende, uortodoks tolkning av et følsomt, krevende tema. Motivmessig har Audestad evnet å legge en hel livshistorie inn i étt enkeltbilde. Teknisk sett er det briljant.
Det å dokumentere en kreftdøende kunne fort endt opp som et klisjéfylt stykke sosialpornografi. Fristelsen til å gi etter for stereotypiene når det kommer til sykdom og død, er opplagt overhengende også for fotografen. Det er lett å bli blind når eksistensielle krefter rundt liv og død virker i rommet. Audestad har løst dette på en helt unik måte; lavmælt, nært, sjeldent intimt og personlig uten å bli påtrengende privat, samtidig som det teknisk sett er utført med sofistikert presisjon; en ekstrem detaljrikdom i en samtidig stram, helt makalaus komposisjon, som i denne sammenhengen nettopp styrker fortellingen og beriker den. Det er ikke så ofte jeg leiter etter ord for å beskrive et godt bilde, men dette er en sånn dag. Dette bildet har alt.
Ser man på Audestad sin samlede produksjon de siste årene, går det i mine øyne en klar forbindelseslinje til den tsjekkiske klassikeren Josef Koudelka. Måten å håndtere de visuelle elementene i fotografiets komposisjon har mange likheter, hvor en ofte ekstrem kompleks detaljrikdom formateres i en stram og sikker komposisjon. Også det originale blikket for motiver og kamerastandpunkt som gir særpregede, overraskende uttrykk har Audestad og Koudelka til felles. Samtidig er det ofte en dramatisk og sterk grafisk linje i arbeidene til både begge fotografene som i mine øyne er en klar fellesnevner. Går man inn og sammenligner, er det ikke vanskelig å finne klare paralleller mellom Koudelkas arbeider og Audestads portefølje, til tross for at de to fotografene representerer helt ulike generasjoner og miljøer. Uansett - Koudelka eller ei ; for å sitere Dagbladjournalist Tom Stalsberg på facebook etter annonseringen av vinnerne; Paal Audestad er en særs verdig vinner. Det skal sies i denne sammenhengen at Paal Audestad flere ganger har tatt priser i Årets Bilde, og at han dette året også fikk tredjeplass i Nyhet Reportasje Utland, samt tredjeplass enkeltbilde Nyhet. Jeg håper årets seier baner vei også for en internasjonal arena og karriere. Det er han mer enn kvalifisert for.
Det er flere andre favoritter jeg mener utmerker seg med kreative og sofistikerte tolkninger. Frilanser Hampus Lundgren med sin reportasje fra stortingsvalget og Høyres valgseier er helt klart en velfortjent vinner av 1.plassen i Nyhet Reportasje. Richard Sagens reportasje fra kongebesøket er også en underfundig, morsom og elegant reportasje, der et i utgangspunktet litt forslitt tema presenteres på en ny og overraskende måte. Geir Carlsson i Fredrikstad blad har dokumentert norsk dagligliv som absurd realisme med stilsikker snert, og både Knut Egil Wang, Morten Rakke og frilans Tobias Nordli har levert sterke bilder til årets sportskategori. Håvard Bjelland er også blant de sterke stemmene dette året, som med sine bilder av norske krigsveteraner har tatt en velfortjent plass på pallen. Line Møller i VG har fulgt Mikkel og hans familie og leverer et sterkt, poetisk, usentimentalt portrett av en brutal reise for familien gjennom Mikkels sykdom. Et nydelig stykke fotografi som er umulig å la seg berøre av, og det første bildet i reportasjen - portrettet av Mikkel, er også en sterkere kandidat til portrettprisen enn det bildet som vant den kategorien.
Ved siden av Paal Audestad, seiler Linda Bournane Engelberth opp som min klare stjerne på dette årets bildehimmel. Bournane Engelberth har fra starten av sin karriere markert seg som en fotograf med et stort sosialt, humanitært engasjement. Også hun har sakte men sikkert utviklet et egenartet, personlig og sofistikert bildespråk. Dokumentaren fra Latvia viser en fotograf med selvtilliten som skal til for å forløse og formidle bade hennes engasjement og hennes unike blikk. Jeg mener også at hennes portrett av Jelena skulle vært årets portrettvinner et ikonisk, fantastisk portrett som sier alt om fotografens evne til å fange øyeblikket med følsom kvalitet.
Det er forøvrig verdt å merke seg at det nok en gang er en frilansfotograf som trekker det gjeveste strået i Årets Bilde. Paal Audestad har vært frilans i Aftenposten og A-magasinet i en årrekke, og har definitivt bidratt til å gi både avisen og magasinet den fotojournalistiske kvaliteten som kjennetegner de to redaksjonene. Det er til ettertanke at det altså er frilansfotografene med de tøffeste arbeidsforholdene med tanke på inntekt og rammebetingelser forøvrig, som gang på gang produserer de suverent beste og mest kreative arbeidene. Det er et paradoks at det i dag må sies å være frilanserne som i stor grad bidrar til redaksjonenes visuelle egenart, kvalitet og merkevare, og dermed bidrar til både opplag og omsetning (prøv å selge en avis eller et magasin, for ikke å snakke om generere klikk på en nettside, uten bilder!) samtidig som de altså ikke nyter godt av de rammebetingelsene som en fast ansatt fotograf gjør.
Hva er det som er årsaken til at de fast ansatte fotografene i mye mindre grad utmerker seg? Er de late? Renner de ad-hoc fra enkeltnyhet til enkeltnyhet uten tid og ressuser til å arbeide langsiktig med bildene sine, eller er de rett og slett ikke interesserte i å konkurrere med kolleger? Jeg kan bare undre meg, men tallenes tale er klar. Frilanserne ruler. Det er også på det rene at redaksjonene som soler seg i glansen av sine dyktige frilansere, samtidig har kuttet faste fotografstillinger i stor skala de seneste årene. Det gjelder ikke minst Aftenposten som er Paal Audestads mangeårige oppdragsgiver. Bedriftsøkonomien i dette er ikke vanskelig å skjønne, (og regnestykket representerer i dag også en trend i flere andre institusjonskontekster): Hvorfor satse på fast ansatte fotografer, når frilanserne (og den åpenbart kostnadseffektive fleksibiliteten de representerer) leverer mye bedre kvalitet til en totalt sett mye billigere penge?
Selv om det er studentarbeidene som denne gangen helt klart representerer de svakeste bildene, er det likevel prisverdig at studenter bidrar med bilder til konkurransen, at de tar sjansen på å delta i den faglige svenneprøven som denne tevlingen jo er. Jeg er litt usikker på plassen de har fått med sine bilder dette året, ettersom nivået på disse bildene målt opp mot helheten vi ser, åpenbart er langt under. Det er samtidig mitt håp at etablerte norske fotojournalister fortsetter med å gi studenter og nykommere en krevende match, som dette året, at de demonstrerer at det ikke skal være så enkelt (som noen studenter tidligere år har uttalt) å hevde seg i den nasjonale styrkeprøven som Årets Bilde representerer. Man kan selvsagt ha flaks, men premisset for premiering bør være gjennomarbeidet kvalitet, originalitet og ubestridt profesjonalitet.
Jeg håper vi er mange som mener at det ikke bør være enkelt å ta en pris i Årets Bilde, at en pris i denne konkurransen skal henge høyt. Ikke for at vi ikke skal unne nykommere å vinne, - det beste bildet skal alltid vinne uansett hvem som har trykka på knappen - men fordi lista skal ligge høyt for en plass på pallen. Den skal ligge så høyt at nivåkunnskapen til fotografen ikke er til å trekke i tvil, ikke et sekund. Da snakker jeg ikke bare om teknisk kunnskap, men om alle de elementene som også juryen selv, slik jeg leser dem, løfter frem denne gangen: Særpreg, kreativitet, personlighet, kompleksitet. Selvsagt i kompaniskap med teknisk profesjonalitet. Alt dette er gjennomgående fellesnevnerne for årets vinnere og jeg vil benytte denne anledningen til å gratulere samtlige av dem med en velfortjent pris.
Til døden skiller oss ad.
Paal Audestad
Årets Bilde-vinner , Årets Bilde 2013.
Jelena.
Linda Bournane Engelberth.
1.pris dokumentar utland. Årets Bilde 2013.
Hestekrefter.
Morten Rakke
1. plass Sport feature. Årets Bilde 2013.
Tore Møller.
Håvard Bjelland.
2. plass Dokumentar innland. Årets Bilde 2013.
Mikkel og pappa.
Line Møller
1. plass Dokumentar innland
Årets Bilde-vinner Paal Audestad mottar pris og heder på Årets Bilde 2013. Hilde Sandvik er konfransier.
Skjermdump/ Aftenposten.no direktesendt overføring fra prisutdelingen.
Mikkel.
Line Møller.
1. plass Dokumentar innland.