Trettito år gammel la Edward Sheriff Curtis ut på sitt livs reise med ett mål for øyet: å dokumentere de nordamerikanske indianerne. Ideen var et storslått bokverk som skulle feste avtrykket av indianernes tradisjonelle livsførsel før det forsvant til fordel for mer moderne levesett.
Curtis kom fra ganske enkle kår. Som 15-åring søkte han praktikantplass hos en fotograf, men måtte legge fotografplanene til side da faren døde fire år senere, og Curtis måtte forsørge familien. Da familien flyttet til Seattle i 1891 kunne han gjenoppta faget og startet snart et studio. Ryktene gikk raskt om at Curtis var byens ypperste portrettfotograf. Den blomstrende virksomheten ga han spillerom til å dyrke sin lidenskap for natur og friluftsliv.
Et vendepunkt
Under en av disse turene tok han en serie bilder av indianerprinsessen Angeline, Seattlehøvdingens datter. Bildene ga han et nasjonalt gjennombrudd og førte Curtis inn på et nytt spor. I 1900 reiste han til Montana for å overvære siste gang Blackfootindianerne fremførte den rituelle soldansen. Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på Curtis, og ideen om et storslått dokumentasjonsprosjekt ble formet.
Curtis sto ikke alene. Sammen med flere assistenter og vitenskapelige samarbeidspartnere dokumenterte han de mange ulike indianerstammenes levemåter ved bruk av tekst, film, lyd og fotografi. Gjennom sin omgangskrets og nyvunne renommé som fotograf, klarte Curtis å skaffe sponsorer til å finansiere et omfattende bokprosjekt basert på kunnskapen fra ekspedisjonen.
Europeerne var indianernes forbannelse
Fra det øyeblikk europeerne steg i land på det amerikanske kontinentet var konflikten mellom urbefolkningen og koloniherrene et faktum. Det anslås at epidemier brakt til landet av europeere, kriger samt sammenstøt med hvite nybyggere, førte til en reduksjon av befolkingen opp mot 90% for enkelte stammer.
Tidstypiske bilder i malerisk stil
Curtis var en anerkjent portrettfotograf, og han fremstilte heroiske portretter og poetiske skildringer av scener som var arrangert for fotografen. Fotografiene hans av indianerne er i piktorialistisk stil, som var vanlig rundt forrige århundreskifte. Prosjektet til Curtis tok tretti år å ferdigstille, og innen jobben var gjort, var stilen utdatert. Prosjektet møtte også kritikk. Siden flere av motivene var iscenesatt, fikk ikke arbeidet anerkjennelse som etnografisk fotografi. Da den siste boka utkom i 1930 var han personlig konkurs, skilt og ved dårlig helse.
Curtis' ettermæle
Det skulle gå omring femti år før Curtis ble gjenoppdaget. Arbeidet hans har en viktig plass i fotohistorien i dag. Ikke minst er det viktig at indianergruppene selv har anerkjent arven etter Curtis som et betydningsfullt bidrag til fortellingen om det samfunnet som i dag for lengst har gått tapt.
Denne teksten er skrevet av Hege Oulie. Til daglig er hun kurator ved Preus museum.
En utstilling av Edward Sheriff Curtis' fotografier vises på Preus museums Wall of Fame til og med 24. mai.
Les mer på www.preusmuseum.no
Wall of fame: Carleton E. Watkins
Wall of Fame: Marcus Selmer
Curtis kom fra ganske enkle kår. Som 15-åring søkte han praktikantplass hos en fotograf, men måtte legge fotografplanene til side da faren døde fire år senere, og Curtis måtte forsørge familien. Da familien flyttet til Seattle i 1891 kunne han gjenoppta faget og startet snart et studio. Ryktene gikk raskt om at Curtis var byens ypperste portrettfotograf. Den blomstrende virksomheten ga han spillerom til å dyrke sin lidenskap for natur og friluftsliv.
Et vendepunkt
Under en av disse turene tok han en serie bilder av indianerprinsessen Angeline, Seattlehøvdingens datter. Bildene ga han et nasjonalt gjennombrudd og førte Curtis inn på et nytt spor. I 1900 reiste han til Montana for å overvære siste gang Blackfootindianerne fremførte den rituelle soldansen. Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på Curtis, og ideen om et storslått dokumentasjonsprosjekt ble formet.
Curtis sto ikke alene. Sammen med flere assistenter og vitenskapelige samarbeidspartnere dokumenterte han de mange ulike indianerstammenes levemåter ved bruk av tekst, film, lyd og fotografi. Gjennom sin omgangskrets og nyvunne renommé som fotograf, klarte Curtis å skaffe sponsorer til å finansiere et omfattende bokprosjekt basert på kunnskapen fra ekspedisjonen.
Europeerne var indianernes forbannelse
Fra det øyeblikk europeerne steg i land på det amerikanske kontinentet var konflikten mellom urbefolkningen og koloniherrene et faktum. Det anslås at epidemier brakt til landet av europeere, kriger samt sammenstøt med hvite nybyggere, førte til en reduksjon av befolkingen opp mot 90% for enkelte stammer.
Tidstypiske bilder i malerisk stil
Curtis var en anerkjent portrettfotograf, og han fremstilte heroiske portretter og poetiske skildringer av scener som var arrangert for fotografen. Fotografiene hans av indianerne er i piktorialistisk stil, som var vanlig rundt forrige århundreskifte. Prosjektet til Curtis tok tretti år å ferdigstille, og innen jobben var gjort, var stilen utdatert. Prosjektet møtte også kritikk. Siden flere av motivene var iscenesatt, fikk ikke arbeidet anerkjennelse som etnografisk fotografi. Da den siste boka utkom i 1930 var han personlig konkurs, skilt og ved dårlig helse.
Curtis' ettermæle
Det skulle gå omring femti år før Curtis ble gjenoppdaget. Arbeidet hans har en viktig plass i fotohistorien i dag. Ikke minst er det viktig at indianergruppene selv har anerkjent arven etter Curtis som et betydningsfullt bidrag til fortellingen om det samfunnet som i dag for lengst har gått tapt.
Denne teksten er skrevet av Hege Oulie. Til daglig er hun kurator ved Preus museum.
En utstilling av Edward Sheriff Curtis' fotografier vises på Preus museums Wall of Fame til og med 24. mai.
Les mer på www.preusmuseum.no
Wall of fame: Carleton E. Watkins
Wall of Fame: Marcus Selmer
Mandan Bull-Boat, 1908
Edward Sheriff Curtis. Tilhører Preus museums samling
Mat Lodge Yakima, 1910
Edward Sheriff Curtis. Tilhører Preus museums samling
Drying Meat, 1908
Edward Sheriff Curtis. Tilhører Preus museums samling
