Skrevet av Harald HarnangHar du en stor samling lysbilder? Stabler med kassetter fulle av uvurderlige minner «fra den gang». Bilder du mener burde vært digitalisert, men som du forstår blir et arbeid som vil ta måneder og år. Derfor blir jobben utsatt… Og utsatt.
Slik hadde jeg også det. Men ikke nå lengre. Ikke etter at jeg kastet 60-70 prosent av samlingen, dvs. vel tusen bilder.
Her er historien som kan spare deg for masse arbeid, og lette din samvittighet flere hakk.
Nisse på lasset
I en lang periode fra 70-tallet fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå mente jeg tiden var kommet, og jeg ville starte med en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva som burde tas vare på – og ikke. Dette var bilder jeg ikke hadde hatt fremme på mange, mange tiår, om enn i det hele tatt etter førstevisningen.
Skremmende
Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde historisk relevans, ble kastet.
Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).
Første runde
Kan man lære noe av dette? Her er mitt råd: Start med å gjennomgå samlingen kritisk. Kast alt unødvendig. Plutselig kan samlingen være redusert til noe langt mer overkommelig.
Utstyr
Til arbeidet med de gjenværende og gode bildene skaffet jeg meg enkelt og forholdsvis rimelig utstyr:
For å sortere og velge ut bilder er det hendig med et lite lysbord. Jeg har en Kaiser slimlight LED, men du kan kanskje for anledningen mekke et enkelt lysbord selv.
For å studere skarphet i bildene kan det også være lurt med en dias-lupe.
I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) ble de mest interessante bildene digitalisert. Jeg gjordet det etter hvert som jeg sorterte. Til denne jobben ble det brukt en Reflecta x33. Det finnes et bra utvalg tilsvarende enheter, der bildene avfotograferes. De skannes altså ikke i vanlig forstand. Bildene lagres på SD-kort i jpg-format, og størrelsen er vel 3 Mb pr. bilde. Hvert «skan» tar ca. et sekund. Kvaliteten og skarpheten er ikke like god som på en flatbedskanner, men mer enn god nok til mitt bruk, og i denne omgangen.
(I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det gjerne om lag 7,5 minutter pr bilde. Men så kommer det til gjengjeld oftest ut et støvfritt og skarpt bilde.)
Oppsummering så langt:
• Samlingen av private dias er komprimert kraftig.
• Det som er igjen er de viktigste bildene. Nå orker både jeg og familien å se gjennom bildene.
• Jeg tenker å legge et utvalg bilder ut på min online bildekatalog slik at barn, barnebarn og familie kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager».
• Bildene har endelig blitt tilgjengelige.
• Hvis noen nå finner et bilde de ønsker for eksempel å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem diaset og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.
Fase 2
Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?
Hovedpoeng
Det er to viktige poeng her:
Det første er å vise at du kan begrense arbeidsomfanget og investeringer i utstyr når du først reduserer samlingen til kun å omfatte de bildene du virkelig vil ta vare på.
Det andre er at det «ideelle ikke må bli det godes fiende». I fase 1 tar jeg derfor i bruk «godt-nok-prinsippet».
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon fra forfatterens fotoblog, www.infotobloggen.wordpress.com
Slik hadde jeg også det. Men ikke nå lengre. Ikke etter at jeg kastet 60-70 prosent av samlingen, dvs. vel tusen bilder.
Her er historien som kan spare deg for masse arbeid, og lette din samvittighet flere hakk.
Nisse på lasset
I en lang periode fra 70-tallet fotograferte jeg i all hovedsak lysbilder også til privat bruk. Hele denne samlingen har opp gjennom årene blitt med på ymse flyttelass og har blitt stablet her og der. Nå mente jeg tiden var kommet, og jeg ville starte med en kritisk gjennomgang av hele samlingen for å vurdere hva som burde tas vare på – og ikke. Dette var bilder jeg ikke hadde hatt fremme på mange, mange tiår, om enn i det hele tatt etter førstevisningen.
Skremmende
Det var en skremmende opplevelse. Her var ufattelig mange undereksponerte bilder, mange fjellbilder (pen natur, men hva så), et antall solnedganger, bilder av familien rundt middagsbord med armer i veien og gapende munner, bilder av barn (spesielt førstefødte i alle mulige og umulige situasjoner), osv, osv. Det ble kort prosess: Alle dårlige bilder, alle «dubletter» og alt som ikke hadde historisk relevans, ble kastet.
Det ble til sammen 9,2 kilo lysbilder! Siden ett montert dias veier om lag 8 gram, ble det altså totalt 1150 lysbilder som gikk i restavfallet (ifølge råd fra sortere.no).
Første runde
Kan man lære noe av dette? Her er mitt råd: Start med å gjennomgå samlingen kritisk. Kast alt unødvendig. Plutselig kan samlingen være redusert til noe langt mer overkommelig.
Utstyr
Til arbeidet med de gjenværende og gode bildene skaffet jeg meg enkelt og forholdsvis rimelig utstyr:
For å sortere og velge ut bilder er det hendig med et lite lysbord. Jeg har en Kaiser slimlight LED, men du kan kanskje for anledningen mekke et enkelt lysbord selv.
For å studere skarphet i bildene kan det også være lurt med en dias-lupe.
I denne første runden (for det kommer sikkert minst en runde til) ble de mest interessante bildene digitalisert. Jeg gjordet det etter hvert som jeg sorterte. Til denne jobben ble det brukt en Reflecta x33. Det finnes et bra utvalg tilsvarende enheter, der bildene avfotograferes. De skannes altså ikke i vanlig forstand. Bildene lagres på SD-kort i jpg-format, og størrelsen er vel 3 Mb pr. bilde. Hvert «skan» tar ca. et sekund. Kvaliteten og skarpheten er ikke like god som på en flatbedskanner, men mer enn god nok til mitt bruk, og i denne omgangen.
(I en flatbedskanner med støvfjerning koblet inn tar det gjerne om lag 7,5 minutter pr bilde. Men så kommer det til gjengjeld oftest ut et støvfritt og skarpt bilde.)
Oppsummering så langt:
• Samlingen av private dias er komprimert kraftig.
• Det som er igjen er de viktigste bildene. Nå orker både jeg og familien å se gjennom bildene.
• Jeg tenker å legge et utvalg bilder ut på min online bildekatalog slik at barn, barnebarn og familie kan bla gjennom og mimre om egen barndom og «gamle dager».
• Bildene har endelig blitt tilgjengelige.
• Hvis noen nå finner et bilde de ønsker for eksempel å ha på veggen, så er det bare for meg å lete frem diaset og skanne det i min Epson flatbed-skanner for maks kvalitet.
Fase 2
Jeg ser imidlertid for meg en fase 2, der jeg ytterligere komprimerer samlingen litt, ettersom jeg vet det er dubletter spredt omkring i samlingen. Etter dette kan jeg muligens ta meg tid til å kvalitets-skanne alle bildene. En jobb for kommende vinter?
Hovedpoeng
Det er to viktige poeng her:
Det første er å vise at du kan begrense arbeidsomfanget og investeringer i utstyr når du først reduserer samlingen til kun å omfatte de bildene du virkelig vil ta vare på.
Det andre er at det «ideelle ikke må bli det godes fiende». I fase 1 tar jeg derfor i bruk «godt-nok-prinsippet».
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon fra forfatterens fotoblog, www.infotobloggen.wordpress.com
Reflecta 33 - helt grei til sitt bruk.
"Kjekt-å-ha-utstyr"
Når du skal kvalitets-skanne lysbilder, må skaffe denne eller tilsvarende utstyr. Her en Epson flatbedskanner.
