Tom Sandberg: En lysmester har slukket lampen.

Nyheten om at fotografen Tom Sandberg var død gikk som et blysøkke gjennom fiberkabler over hele verden. En av landets ubestridte lysmestere hadde takket av og kastet loss

En av våre absolutt mest markante fotokunstnere. Fotograf til fingerspissene. Kunstner til absolutt siste åndedrag. Fotografiet og kunsten var ett for han. Jeg tror at fotografiet og kunsten også var ett i han.

Jeg husker første gang jeg traff Sandberg og snakket med han. Galleri Riis i Oslo skulle vise hans seineste arbeider. Det var oktober i Oslo. Året var 2004. Det var dagen før åpningen. Jeg husker at det regnet den dagen, og at det luktet høst da jeg kom inn døra.

Og så var plutselig høstlukta og regnet glemt. Plutselig var alt bare lys. Lys. Bevegelse. Ro. Myke, ømme linjer. Nære observasjoner. Hud. Hår. Øyne. Blikk. Himmel. Hav. En brygge i tre. En genser i strikket ull. Former. Mange kvinneformer. Kropper. Hender. Munn. Og alt var så mykt, og så stille, lavmælt. Selv det svære flyet i tåke over rullebanen var stille.

En øredøvende, kontemplativ zenaktig stillhet i alle valører fra helt hvitt til helt svart. Jeg ville holde pusten og bare bli stående. Ikke forlate denne roen, disse linjene, dette lyset. Ville bli.

Plutselig var Tom Sandberg selv i rommet. Jeg husker at han kom inn døra, hvordan han med én gang gikk rett bort til et av portrettene og rettet på det. En ørliten millimeter. Jeg husker hvordan han gikk ut av rommet igjen og kom inn på nytt. Så på bildet han nettopp hadde justert. Hvordan han umerkelig nikket for seg selv og liksom slukte et ”ja”. Lydløst. I sort jakke og sorte sko forvant han igjen like ubemerket som han hadde kommet.

Jeg husker jeg tenkte, at det var så underlig, hvordan en mann som med sitt nærvær umiddelbart ga meg en følelse av et dypt og ensomt mørke, kunne skape bilder med et så altomfavnende lys.

Året etter var Tom Sandberg festivalkunstner på Festspillene i Harstad. For Narvikværingen Sandberg var det kanskje litt som å komme hjem igjen. Samtidig var Sandberg et verdensnavn. Han tilhørte verden. Som verden tilhørte han. Hele Europa. USA og MOMA i New York. Astrup Fearnley og Museet for Samtidskunst i Oslo. Operaen. Galleri Riis viste flere av hans separatutstillinger i Norge.

I sitt hjem og ateliér i kunsterkolonien på Ekely i Oslo levde han lange perioder et stille, anonymt, hardt arbeidende,- og det jeg ofte tenkte kanskje også var et tidvist nokså ensomt liv. Etter episoden på Galleri Riis møtte jeg Tom Sandberg i tosom dialog to ganger. Den ene gangen på et utested hvor det etter hvert ble sent og fuktig. Tom hadde sorte jeans, hvit skjorte og et leicakamera rundt halsen. Det var kanskje tropenatt den natten på Oslo vest, det var i hvert fall varmt. Så varmt var det, at Tom ville ta av seg skjorten og bestille en flaske til Jeg foreslo at han i stedet skulle finne en taxi og ta med seg leicaen sin hjem før noen andre gjorde det. Og sånn ble det.

Noen vil kanskje si at han var en av dem, som brenner lyset i begge ender. Jeg liker heller å tenke, at Tom Sandberg levde livet som et kompromissløst leirbål; for å holde løvene unna la han stadig ved på bålet, så det skulle brenne gjennom natten og gi varme, ly og lys. Både for han selv og for de som var der sammen med han. De som fikk dele leirplass rundt bålet, fikk også kjenne varmen og lyset.

Andre og siste gang vi møttes, skjønte jeg at Tom Sandberg siktet ut av den jordiske parsellen. Han var sliten. Han ville ikke snakke om sykdommen som brått kom med hans livs maratonløp. Det var i oktober i fjor. Jeg husker at det regnet den dagen, og at det luktet høst da jeg kom inn døra. Vi satt uten å si så mye. Men Tom hadde blikk, hender, kropp og en stillhet som fortalte det meste. Akkurat som i fotografiene hans.

Han skapte bilder som for alltid vil leve og vibrere av lysets linjer. Nå har han kastet loss og stevnet inn i evigheten. På det havet han seiler nå, lurer ingen løver i det kalde nattemørket. Og jeg er sikker på, at der bakenfor horisonten et sted, sitter han i sola med en kald pils i den ene neven og leicaen i den andre, på et mykt teakdekk under hvite seil, sammen med sin navne- og kamerabror Tom Martinsen. Jeg ser det for meg, at de har det fint sammen der under hvite seil i sola, de to kamerakameratene nå.

En neve lys, skreiv journalist og forfatter Tom Stalsberg på Facebook da blysøkke gikk gjennom eteren.

Det sier i grunnen sitt. Det er bare å stemme i med Stalsberg. En neve gyldent lys for Tom Sandberg. En stor kunstner, en stor fotograf. Lampen i mørkerommet har du slukket for siste gang. Takk for alle dine tonn lys i sølv som fortsetter å skape strømmer her hos oss.

Bon voyage Tom Sandberg.